Originalpost: Azov Media på X
Merknad: Bildet er brukt redaksjonelt for å dokumentere Azov-bevegelsens egen visuelle iscenesettelse og symbolbruk.
Bildet viser stortingspolitiker Peter Frølich fra Høyre sammen med Andrij Biletskyj, grunnleggeren av Azov-bevegelsen. De to håndhilser foran en bakgrunn preget av Azov-relatert grafikk og symbolbruk. Bildet brukes redaksjonelt for å dokumentere møtet mellom en norsk folkevalgt politiker og en sentral skikkelse i Azov-miljøet.
For mange lesere kan dette ha fremstått som udramatisk. Ukraina kjemper mot Russland. Norge støtter Ukraina. Azov-soldater besøker Stortinget. Peter Frølich og andre norske Ukraina-støttespillere viser frem kontakten som en del av den bredere solidariteten med et land i krig.
Men Azov er ikke en hvilken som helst ukrainsk militær enhet, og historien begynner ikke med dronekrigen, Stortinget eller norske innsamlingsaksjoner.
Den begynner med Andrij Biletskyj.
Biletskyj er mannen som grunnla Azov-bataljonen i 2014, en høyrenasjonalistisk frivilligenhet som senere ble innlemmet i Ukrainas nasjonalgarde. Før han ble en del av Ukrainas militære krigsfortelling, kom han fra miljøer som Patriot of Ukraine og Social-National Assembly — organisasjoner knyttet til etnisk nasjonalisme, paramilitær organisering og en politisk verdensanskuelse som lå langt utenfor det liberale demokratiets rammer.
Det er her den norske fortellingen begynner å knirke. For før Azov ble presentert som en naturlig samarbeidspartner i kampen for Ukraina, ble det samme miljøet i vestlige medier og analyser omtalt som et av Europas mest profilerte høyreekstreme miljøer. Det var ikke russiske propagandister som først beskrev Azov som et problem. Det gjorde vestlige medier, forskere og sikkerhetsmiljøer — før den geopolitiske vinden snudde.
Fri Tanke-artikkel fra 2019 om Azov-regimentet, vestlige høyreekstremister og ideen om et «hvitt Europa». Skjermdump: Fri Tanke
Og i sentrum for denne historien står altså Biletskyj: mannen som ikke bare bygget Azov, men som også formulerte en ideologi der Ukraina ble gitt en historisk rolle i det han omtalte som de hvite rasenes siste korstog.
For det finnes en grunn til at Azov-navnet var kontroversielt lenge før det ble pakket inn i fortellingen om Mariupol, heroisk motstand og europeisk frihetskamp. Azov sprang ikke ut av et politisk tomrom. Det sprang ut av et miljø med røtter i Ukrainas ytterliggående nasjonalistiske høyreside, der organisasjoner som Patriot of Ukraine og Social-National Assembly fungerte som ideologiske og organisatoriske forløpere.
Eksempler på hvordan vestlige medier før 2022 omtalte Azov og tilknyttede ukrainske miljøer som høyreekstreme, ultranasjonalistiske og hvit makt-orienterte.
Biletskyj gjenopplivet Patriot of Ukraine i 2005. Organisasjonen ble senere knyttet til Social-National Assembly, en sammenslutning av ultranasjonalistiske grupper som ønsket å bygge en «sosial-nasjonal» stat i Ukraina. Det er et begrep som ikke akkurat skjuler sin ideologiske slektslinje. I dette landskapet var ikke nasjonen først og fremst et fellesskap av borgere, men et etnisk og historisk prosjekt — et prosjekt som skulle renses, mobiliseres og militariseres.
Azov-bataljonen ble etablert i 2014, i kaoset etter Maidan, Krim-annekteringen og krigsutbruddet i Donbas. Men det er viktig å si dette presist: Bruken av ekstremistiske krefter i geopolitiske sammenstøt er ikke et ukrainsk særfenomen, og heller ikke et historisk avvik. Det har vært en tilbakevendende metode i vestlig utenrikspolitikk når nytteverdien har vært stor nok. Fra støtten til islamistiske krigere i Afghanistan under den kalde krigen, der miljøer som senere skulle få langt mer globale konsekvenser ble sett på som nyttige brikker mot Sovjetunionen, til Syria, der væpnede opprørsgrupper med høyst tvilsom ideologisk profil ble pakket inn som «moderate» så lenge de kjempet mot riktig fiende.
I Ukraina fikk samme logikk en europeisk form. Staten var svak, krigen var reell, og grupper som allerede var organiserte, militariserte og ideologisk motiverte, ble plutselig ikke et problem som måtte bekjempes, men en ressurs som kunne brukes. Azov var dermed ikke bare et spontant svar på krig. Det var også et eksempel på en langt eldre politisk refleks: I geopolitiske konflikter blir ekstremistiske miljøer ofte ikke brukt på tross av sin ideologi, men nettopp på grunn av den. Det er fanatismen, disiplinen, fiendebildet og viljen til å gå lenger enn ordinære politiske aktører som gjør dem anvendelige. Ideologien er ikke nødvendigvis en pinlig rest man oppdager for sent. Den er selve eggen på våpenet.
| Organisasjon | Grunnlagt | Rolle/funksjon | Ideologisk kjennetegn / kommentar |
|---|---|---|---|
| Patriot of Ukraine | 2005, gjenopplivet | Paramilitær nasjonalistisk gruppe | Gjenopplivet av Andrij Biletskyj i Kharkiv for å fremme hvitnasjonalistiske, anti-innvandringsorienterte og ytterliggående høyreideer . Biletskyj var leder. |
| Social-National Assembly | 2008 | Paraplyorganisasjon for ultranasjonalistiske grupper | Opprettet av Biletskyj som en paraplybevegelse i samme miljø som Patriot of Ukraine. Ifølge Mapping Militants var den del av utviklingen fra Patriot of Ukraine til Azov-miljøet. |
| Azov-bataljonen / Azov-regimentet | 2014 | Frivilligbataljon, senere integrert i Ukrainas nasjonalgarde | Først ledet av Biletskyj. Enheten ble tidlig kjent for høyreekstrem profil og nazirelatert symbolbruk, blant annet Wolfsangel og Black Sun . Reuters har også vist til at Freedom House-støttede Reporting Radicalism omtaler flere av Biletskyjs tekster som åpent rasistiske, samtidig som Biletskyj selv avviser å være rasist eller nynazist. |
| National Corps | 2016 | Politisk parti med utspring i Azov-miljøet | Dannet av Biletskyj og tidligere Azov-medlemmer. Partiet beskrives ofte som høyreekstremt og etnisk-nasjonalistisk. RFE/RL omtaler National Corps som Azovs politiske fløy og beskriver hvordan miljøet forsøkte å gjøre høyrenasjonalisme mer mainstream. |
| Azov National Druzhyna | 2018 | Gateorientert vakt- og aktiviststyrke | Dannet av veteraner fra den høyreekstreme Azov-bataljonen. Hromadske beskrev hvordan rundt 600 medlemmer marsjerte gjennom Kyiv og avla ed om å forsvare offentlig orden. RFE/RL dokumenterte senere at medlemmer av National Druzhyna ødela en romleir i Kyiv og publiserte aksjonen selv. |
Tabellen bygger på åpne kilder fra blant annet Mapping Militants Project, Reuters, RFE/RL og Hromadske. Den viser ikke fem løsrevne organisasjoner, men et sammenhengende politisk-militært miljø der Andrij Biletskyj og Azov-kretsen beveget seg fra paramilitær ytterkant til formalisert politisk og militær innflytelse.
For Biletskyj var ikke bare en soldat. Han var en ideolog. Og hans mest beryktede formulering er fortsatt vanskelig å lese som noe annet enn et program. Han skal ha skrevet at Ukrainas historiske oppgave var å lede «de hvite rasene» i et siste korstog mot «semitt-ledede undermennesker». Formuleringen er blitt gjengitt av blant annet The Guardian i omtalen av Biletskyj og Azov-miljøet. The Guardian om Biletskyj og Azov-miljøet
Det er ikke snakk om en uheldig formulering om skatt, landbruk eller kommunal forvaltning. Det er en rasemessig og sivilisasjonspolitisk krigserklæring, formulert i et språk som henter sin klang fra Europas mørkeste politiske tradisjoner. «Hvite raser». «Korstog». «Undermennesker». Man trenger ikke være ekspert på mellomkrigstidens ideologihistorie for å forstå hvilken skuff dette hører hjemme i.
Likevel er det nettopp her den moderne hvitvaskingen begynner. Når Azov i dag omtales i vestlig offentlighet, får vi ofte høre at bevegelsen har «endret seg», at den er blitt integrert i den ukrainske staten, at de mest ekstreme elementene er borte, eller at kritikk av Azov først og fremst tjener russiske interesser. Noe av dette kan være relevant å diskutere. En militær enhet i 2026 er ikke nødvendigvis identisk med en paramilitær gruppe i 2014. Og noe av problemet gjøres manifest når denne utviklingen brukes til å late som om opprinnelsen aldri betydde noe.
Den norske Etterretningstjenesten trakk frem Azov-bevegelsen i sin sikkerhetsvurdering fra 2020. Der skriver de følgende:
En potensiell arena for å skape samhold og knytte bånd mellom høyreekstreme elementer i Europa er konflikten i Ukraina, der flere høyreekstreme har tilsluttet seg Azov-bataljonen.
NRKs John Færseth besøkte en av Azovs ungdomsleirer i 2022. Det NRK ikke viser, er det vestlige medier helst ikke vil se: barn og unge som gjør nazihilsen. Ikke som et enkeltstående avvik, men som del av en symbolkultur som dukker opp igjen og igjen i den «nye» Ukraina.
For Azov-miljøet har ikke bare vært en militær enhet. Det har også vært en politisk og kulturell bevegelse. Etter Azov kom National Corps, partiet Biletskyj ledet, dannet av tidligere Azov-medlemmer og personer fra det samme nasjonalistiske nettverket. Senere kom også National Druzhyna, en gateorientert aktivist- og vaktstruktur knyttet til Azov-miljøet. RFE/RL dokumenterte blant annet hvordan medlemmer av National Druzhyna ødela en romleir i Kyiv i 2018, mens gruppen selv iscenesatte aksjonen som nasjonal orden der staten angivelig ikke handlet. RFE/RL om National Druzhyna og angrepet på romleir i Kyiv
Dette er ikke detaljer. Det er mønsteret. Først en paramilitær nasjonalistisk organisasjon. Så en kampbataljon. Så et regiment. Så et parti. Så en gatebevegelse. Så et internasjonalt nettverk. Og til slutt: møter, bilder og høflige håndtrykk i vestlige parlamenter.
Det er her den redaksjonelle selektiviteten blir vanskelig å overse: Når åpne vestlige kilder, ukrainske uttalelser og etablerte nyhetsbyråer støtter den offisielle krigsfortellingen, gjengis de med stor autoritet; men når de samme kildetypene dokumenterer Azov-miljøets ideologiske opphav, nettverksbygging og bevisste forsøk på å bli spiselig for et bredere publikum, forvandles de plutselig til ubehagelige detaljer i margen. Elefanten i rommet er ikke at informasjonen mangler. Den er at mediene vet hvor den står, men skriver som om den ikke skygger for hele fortellingen.
Problemet for NRKs fortelling er at Azov-miljøets egne strateger har forklart denne prosessen langt mer ærlig enn NRK gjør.
I 2018 intervjuet Radio Free Europe/Radio Liberty Olena Semenyaka, internasjonal sekretær for National Corps, Azovs politiske fløy. Hun ble ikke presentert som en tilfeldig perifer sympatisør, men som en sentral aktør i Azovs forsøk på å bygge forbindelser til likesinnede miljøer i Europa og USA. RFE/RL skrev at hun var blitt fotografert med et hakekorsflagg og mens hun gjorde nazihilsen. I intervjuet forklarte hun at Azov tidligere hadde brukt mer radikalt språk, blant annet under krigen i 2014, fordi det «var nødvendig i situasjonen». Nå var strategien en annen: å moderere uttrykket for å appellere bredere i Ukraina og utlandet. Men, som hun presiserte, bare til et visst punkt: «We are trying to become mainstream without compromising some of our core ideas.» RFE/RL om Azovs internasjonale strategi
Foto som viser Olena Semenyaka sammen med andre personer med et naziflagg, mens hun og en annen gjør nazihilsen. Kilde: Eduard Dolinsky på X
Det er derfor Stortinget-besøket ikke kan behandles som en isolert kuriositet. Når representanter fra Azov-miljøet tas imot i Norge, tas de ikke imot som historieløse individer. De kommer med en arv, en symbolikk og en politisk bakgrunn som vestlige medier kjente godt til før 2022. Reuters skrev allerede i 2015 om Azov som en ultranasjonalistisk ukrainsk bataljon, og beskrev hvordan bevegelsen hadde røtter i Biletskyjs Patriot of Ukraine. Reuters om Azov som ultranasjonalistisk bataljon
Det nye er altså ikke informasjonen. Det nye er glemselen.
Og denne glemselen har fått norsk politisk form.
Peter Frølich har gjennom Fritt Ukraina blitt en av de mest profilerte norske Ukraina-støttespillerne. Han har frontet innsamlinger, utstyrsforsendelser og politisk støtte til Ukrainas krigsinnsats. I norsk offentlighet fremstilles dette som ukomplisert moralsk arbeid: Norge hjelper et angrepet land. Frølich gjør det staten ikke gjør raskt nok. Fritt Ukraina blir et uttrykk for handlekraft, solidaritet og demokratisk plikt.
Men det er nettopp slike fortellinger som må tåle kontroll. For når norsk støtte kanaliseres inn i et ukrainsk militært landskap der Azov-miljøet har en fremtredende rolle, holder det ikke å gjenta ordet «demokrati» til alle vanskelige spørsmål forsvinner. Man må også spørre hvem man samarbeider med, hvilke symboler man legitimerer, og hvilke ideologiske tradisjoner man velger å overse fordi de står på «riktig» side av fronten.
Her blir ironien nesten for tung til å bære. Peter Frølichs bestefar, Peter Frølich senior, var ifølge nekrolog aktiv i motstandsarbeidet under den tyske okkupasjonen og satt fengslet av tyskerne i 1943–1944. Barnebarnet har i dag gjort seg til norsk frontfigur for støttearbeid som bringer ham i nærkontakt med Azov-miljøet — en bevegelse med røtter i den typen høyreekstrem nasjonalisme hans egen familiehistorie burde gjort ham særlig varsom overfor. At dette samtidig belønnes med Sønstebyprisen, oppkalt etter en mann det nazistiske okkupasjonsapparatet gjorde alt for å få tak i, gjør ikke bare historien ironisk. Det gjør den historisk absurd.
Foto: Vilde Skorpen Wikan / NRK
Den andre ironien er nesten like påtrengende. I Norge lyder slagordet gjerne: «Ingen nazister i våre gater.» Men når Azov-delegasjoner kan spasere gjennom Karl Johan og inn i den norske Ukraina-fortellingens mest respektable rom, virker prinsippet plutselig langt mer fleksibelt. Da handler det ikke lenger om hvem de er, hvilken tradisjon de kommer fra, eller hvilke symboler og ideer miljøet har båret med seg. Da handler det om at de er nyttige.
Den tredje ironien ligger i selve demokratifortellingen. Azov og den ukrainske krigsinnsatsen omtales ofte som en kamp for å bevare demokratiet, men den politiske tradisjonen Biletskyj og National Corps springer ut av peker i en helt annen retning. National Corps er blitt beskrevet som et parti som definerer sin ideologi som natiokrati — en idéretning der nasjonen, ikke individet, er den øverste verdien. I ukrainske ideologiske beskrivelser av natiokratiet fremstilles demokratiet ikke som et ideal, men som hovedmotstanderen: «Основним ідейно-цінністним опонентом націократії на сьогодні є демократія» — «Natiokratiets viktigste ideologiske og verdimessige motstander i dag er demokratiet.» Der demokratiet bygger på individet, folkesuverenitet, partier og frie valg, bygger natiokratiet på nasjonen som et blodsbundet, hierarkisk fellesskap. Det er altså denne ideologiske slektslinjen norske politikere indirekte gjør stuerent når de later som Azov-miljøet ganske enkelt representerer «demokratiets forsvarere».
Det handler først og fremst om hvilke krefter Ukraina faktisk har valgt å bruke, løfte frem og integrere i sin egen krigsfortelling. For dette er ikke bare et spørsmål om enkelte soldater med problematiske tatoveringer, eller noen gamle symboler som tilfeldigvis har overlevd i randsonen. Det er et spørsmål om et helt miljø som har beveget seg fra paramilitær ytterkant til statlig legitimitet, fra ideologisk subkultur til parlamentariske besøk, fra slagord og symbolikk til uniformer, delegasjoner og vestlige håndtrykk.
Og når denne bevegelsen samtidig selger seg selv kulturelt — gjennom klær, ritualer, ungdomsmiljøer, heltefortellinger og barn som lærer hvilke tegn de skal løfte hånden for — blir det stadig vanskeligere å behandle dette som et historisk vedheng Ukraina for lengst har lagt bak seg. For dersom nazirelatert estetikk kan pakkes inn som patriotisk identitet, dersom barn kan presenteres som kommende «ekte ukrainere» gjennom symboler Europa ellers hevder å ha begravet, da er ikke spørsmålet lenger om Azov har en fortid. Spørsmålet er hvor langt denne fortiden har fått lov til å marsjere inn i nåtiden.
Det er selvfølgelig mulig å si at krigen gjør alt annerledes. At Russland er fienden. At Ukraina trenger alle som kan kjempe. At Vesten ikke har råd til å stille ubehagelige spørsmål så lenge geværene peker østover.
Men det er nettopp slike ting som til slutt definerer om man faktisk står på den siden man hevder å stå på. Ikke i festtalene, ikke i pressemeldingene, ikke i de moralske slagordene, men i det øyeblikket prinsippene testes mot det som er politisk nyttig. Det er da skillet mellom godt og ondt slutter å være noe man erklærer om seg selv, og blir noe som kan måles i hva man er villig til å akseptere, hvitvaske og belønne. Å stå på «riktig side av historien» handler ikke om å gjenta de riktige ordene mens man lukker øynene for hvem man allierer seg med. Det handler om å forstå at historien nettopp dømmer dem som alltid fant en høyere nødvendighet, et større gode og en mer beleilig fiende som unnskyldning for å gjøre det de ellers visste var galt.
Det handler om å nekte norske politikere og medier retten til å avfeie veldokumenterte forhold som «russisk propaganda» bare fordi Russland også har brukt dem propagandistisk. At Russland bruker Ukrainas nasjonalistiske og høyreekstreme miljøer som retorisk våpen, gjør ikke historien om disse miljøene usann. Det gjør bare den vestlige unnvikelsen desto mer påfallende. For dersom ekstremisme er uakseptabelt hjemme, men akseptabelt når den marsjerer under riktig flagg; dersom antidemokratiske ideologier er en trussel i Oslo, men en detalj i Kyiv; dersom «ingen nazister i våre gater» plutselig får fotnoter når delegasjonen kommer fra Ukraina — da er det kanskje på tide å stille det mest ubehagelige spørsmålet: Er vi helt sikre på at vi fortsatt er de gode?
