Myksvoll fremstiller det som om Ukraina blir «tvunget i kne». Sannheten er at landet ble tvunget i kne allerede i 2014 da USA og EU installerte et regimeskifte i Kiev og brukte landet som en brikke for å presse Russland.
Resultatet ble åtte år med bombing av Donbas, mislykkede Minsk-avtaler som Merkel selv har innrømmet at bare var et skalkeskjul, og en total økonomisk kollaps i Ukraina – lenge før Russland grep inn.
Å hevde at USA nå «svikter Europa» er også meningsløst. Det er EU som har sviktet seg selv ved å kutte egne energiforsyninger, ødelegge sin egen industri, importere dyr amerikansk LNG, og binde seg til en krig Washington aldri har tenkt å vinne – bare å forlenge.
Nå som USA vil ut, står Europa igjen med regningen. Når Myksvoll kaller dette en «kapitulasjon», avslører han også den største løgnen i norsk offentlighet: illusjonen om at Ukraina har et militært valg. Det har de ikke.
Fronten bryter sammen, mobiliseringskollapsen er total, millioner har flyktet, og landet eksisterer kun på grunn av vestlig gjeld og amerikanske våpen.
En fredsavtale som anerkjenner Krim, Donetsk og Luhansk følger ikke Moskvas «bestilling». Den følger territorielle realiteter – realiteter OSSE, FN og selv ukrainske militærrapporter har bekreftet i årevis. At Kherson og Zaporizjzja fryses, er ikke et «russisk diktat», men en klassisk løsning brukt i utallige konflikter når partene står fast.
Det Myksvoll egentlig sier, er at enhver fred som ikke innebærer total russisk nederlag, er uakseptabel. Det er ikke analyse. Det er fanatisme. Europa trenger ikke flere skribenter som heier på en krig Ukraina ikke kan vinne. Europa trenger realister. Og realismen er brutal: Skal liv spares og regionen stabiliseres, må det forhandles – og de territorielle endringene må speile det som faktisk finnes på bakken, ikke det NATO drømmer om.
Trumps plan er ikke «pro-russisk». Den er pro-fred, pro-stabilitet og pro-realitet – det eneste vestlige politikere og norske kommentatorer konsekvent nekter å forholde seg til.
