Den gamle fascismen kom med uniformer, støvler, faner og åpen førerdyrkelse. Den viste sitt ansikt. Dagens amerikanske maktpolitikk kommer med pressekonferanser, menneskerettighetsretorikk, sanksjoner, våpenpakker, etterretningsnettverk, militærbaser og mediekampanjer. Den kaller seg frihet, men skaper lydighet. Den kaller seg demokrati, men støtter kupp, okkupasjoner og regimeskifter når det passer egne interesser. Den kaller seg fredsarbeid, men sprer våpen, krig og frykt over store deler av verden.
Hva skal vi kalle et system som mener det har rett til å straffe hele folk gjennom sanksjoner? Hva skal vi kalle en stat som krever lydighet fra andre land, samtidig som den selv bryter folkeretten når det passer? Hva skal vi kalle en politikk der millioner av mennesker i Irak, Libya, Syria, Afghanistan, Palestina, Latin-Amerika og andre steder har betalt prisen for Washingtons strategiske spill?
Vi må slutte å late som dette bare er feilgrep. Dette er ikke enkelttilfeller. Det er et mønster. Det er imperialisme forkledd som demokrati. Det er militarisme forkledd som sikkerhet. Det er økonomisk tvang forkledd som internasjonal orden. Og det er nettopp denne forkledningen som gjør det så farlig.
Fascismen bygget på troen på egen overlegenhet. Amerikansk unntakstenkning bygger på det samme. Tanken om at USA har en spesiell rett til å lede verden, dømme verden, straffe verden og omforme verden etter egne interesser, er en ekstremt farlig idé. Når én stat setter seg over andre stater, over folkeretten og over menneskeliv, er vi ikke lenger i demokratiets landskap. Da er vi i maktens råskap.
Det mest skremmende er at store deler av Vesten har lært seg å akseptere dette. Når USA bomber, kalles det stabilisering. Når USA innfører sanksjoner, kalles det pressmiddel. Når USA sender våpen, kalles det støtte til fred. Når USA blander seg inn i andre lands politikk, kalles det demokratiarbeid. Når andre land gjør noe tilsvarende, kalles det aggresjon, autoritærisme og brudd på internasjonal orden.
Denne dobbeltmoralen er ikke bare hyklersk. Den er dødelig.
Som veteran vet jeg at krig ikke er teori. Krig er ikke et slagord i en stortingsdebatt. Krig er blod, angst, savn, ødelagte familier og livsvarige traumer. Krig er unge mennesker som sendes ut av politikere som selv sitter trygt langt unna. Krig er sivile som aldri får sin historie fortalt, fordi de døde på feil side av stormaktens fortelling. Jeg har tjenestegjort blant veteraner i ulike konfliktområder, vært tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner, og sett hvordan soldater, familier og sivile bærer konsekvensene av beslutninger tatt i maktens lukkede rom.
Jeg advarte allerede mot denne utviklingen i 2020, da jeg holdt et foredrag i Zagreb for FIR (Fédération Internationale des Résistantes – Association des Antifascistes). Den gangen pekte jeg på hvordan krigsretorikk, opprustning, sanksjonspolitikk og stormaktenes økende press mot mindre nasjoner kunne føre verden inn i en farligere situasjon. Det jeg advarte mot da, ser vi tydeligere i dag: en verden der diplomati skyves til side, der militær logikk får dominere, og der fredsarbeid mistenkeliggjøres mens våpenpolitikk fremstilles som ansvarlighet. Min advarsel i Zagreb var ikke et ønske om å få rett, men et forsøk på å hindre at vi igjen skulle la frykt, lydighet og stormaktspolitikk styre Europas framtid.
Derfor provoserer det meg dypt når amerikansk og vestlig krigspolitikk fremstilles som moralsk nødvendighet. Det er ikke moralsk å fylle verden med våpen. Det er ikke moralsk å presse land inn i konfrontasjon. Det er ikke moralsk å nekte forhandlinger fordi krigen tjener geopolitiske interesser. Og det er ikke moralsk å snakke om menneskerettigheter samtidig som man støtter allierte som knuser dem.
USA er ikke lenger bare en stat. USA er et globalt maktapparat. Det består av militærbaser, etterretning, finanssystemer, teknologigiganter, våpenindustri, medier og politiske nettverk. Denne makten kan ramme land uten å avfyre et eneste skudd. Den kan kvele økonomier, isolere regjeringer, manipulere opinioner og presse allierte til underkastelse. Den moderne makten trenger ikke alltid konsentrasjonsleirer for å ødelegge liv. Den kan gjøre det gjennom banker, blokader, droner, handelsregler og lydige regjeringer.
Er dette verre enn fascisme? På noen områder, ja. Fordi det virker i global skala. Fordi det skjuler seg bak demokratiske fasader. Fordi det får andre land til å delta i sin egen underordning. Fordi det får vanlige mennesker til å tro at krig er fred, at opprustning er ansvarlighet, og at underkastelse under Washington er selvstendig utenrikspolitikk.
Norge må våkne. Vi kan ikke fortsette å være en lydig filial av amerikansk maktpolitikk. Vi kan ikke fortsette å kalle blind lojalitet for solidaritet. Vi kan ikke fortsette å sende våpen, støtte sanksjoner og applaudere opprustning, samtidig som vi later som vi er en fredsnasjon.
En virkelig fredsnasjon våger å si nei til stormaktene. En virkelig fredsnasjon forsvarer folkeretten også når allierte bryter den. En virkelig fredsnasjon krever forhandlinger, diplomati og avspenning, ikke stadig mer krigshysteri.
Det er ikke antiamerikansk å kritisere amerikansk maktpolitikk. Det er menneskelig. Det er demokratisk. Det er nødvendig. Det farlige er ikke at noen stiller spørsmålet om amerikansk politikk er blitt verre enn fascisme. Det farlige er at så mange fortsatt ikke tør å stille det.
For når autoritær makt kommer med et flagg vi kjenner, et språk vi liker, og allierte vi stoler på, blir den ofte vanskeligere å avsløre. Men ofrene merker ingen forskjell. For dem er bombene like virkelige, sanksjonene like dødelige, og undertrykkelsen like brutal.
Og da må vi spørre: Hva er egentlig verst? Den fascismen som viser sitt ansikt, eller den makten som ødelegger verden mens den kaller seg frihet?
