Det norske folk ble fortalt at baseavtalen med USA skulle gjøre oss tryggere. Vi ble fortalt at den ville gi investeringer, styrke forsvaret og sikre landet i en urolig tid. Det ble pakket inn i ord som samarbeid, beredskap og alliert nærvær. Men bak de pene formuleringene ser vi nå et langt mer alvorlig bilde: Norge er i ferd med å betale for å bli gjort om til en fremskutt amerikansk militærplattform.
USAs forsvarsminister Pete Hegseth har sagt rett ut at USA ikke lenger vil betale for forsvaret av rike allierte. Amerika vil ha «partnere, ikke protektorater». Det høres kanskje fornuftig ut ved første øyekast. Men hva betyr det i praksis? Det betyr at Norge og andre europeiske land skal betale stadig mer, mens USA fortsatt skal beholde den strategiske styringen, basetilgangen og den militære kontrollen.
Dette er ikke likeverdig samarbeid. Dette ligner mer på en ordning der Norge stiller territorium, infrastruktur, havner, flyplasser og fjellhaller til rådighet, samtidig som regningen sendes til norske skattebetalere.
Baseavtalen ble solgt inn med løfter om amerikanske investeringer for milliarder. Men hva slags investeringer er dette egentlig? Det er ikke investeringer i sykehus, eldreomsorg, skoler, lokalsamfunn eller beredskap for vanlige folk. Det er investeringer i krigsinfrastruktur. Det er investeringer i baser, lagre, forflytning av styrker og militær kapasitet som først og fremst passer inn i USAs globale strategi.
Da må vi våge å si det som det er: Norge er ikke bare i ferd med å styrke sitt forsvar. Norge er i ferd med å bli dypere integrert i USAs krigsmaskin.
Og her må vi stille det mest grunnleggende spørsmålet: Hvem er egentlig Norges fiende?
Svaret burde være enkelt: Ingen.
Norge har ingen naturlig fiende. Det norske folk ønsker ikke krig med Russland. Det norske folk ønsker ikke å true noen. Det norske folk ønsker å leve i fred, med trygghet, handel, naboskap og forutsigbarhet i nord. I generasjoner har Norge klart å leve ved siden av Russland, også gjennom kalde perioder, nettopp fordi vi har forstått verdien av balanse, lavspenning og politisk klokskap.
Men nå presses vi inn i et annet bilde. Vi presses til å se Russland som vår uunngåelige fiende. Ikke først og fremst fordi norske interesser krever det, men fordi USA og NATO trenger et fiendebilde for å legitimere opprustning, baser, våpenkjøp og militær ekspansjon. Når stormakter trenger begrunnelser for mer makt, mer penger og mer militær infrastruktur, trenger de også en fiende.
Og i dag skal Russland være den fienden Norge skal mobiliseres mot.
Dette betyr ikke at man skal forsvare Russlands krigføring eller unnskylde overgrep. Det betyr heller ikke at Norge skal være naivt. Men det betyr at vi må skille mellom nødvendig beredskap og politisk tvangstenkning. Det er en stor forskjell på å forsvare sitt eget land og å la seg dra inn i en stormaktsstrategi der våre nærområder militariseres på vegne av andre.
Samtidig presses NATO-landene til å bruke enorme summer på militæret. Før var to prosent av BNP målet. Nå snakkes det om fem prosent. Dette er ikke småpenger. Dette er penger som kunne gått til helse, omsorg, beredskap, fattigdomsbekjempelse, skole, samferdsel og trygghet i folks hverdag. I stedet skal milliarder og atter milliarder bindes opp i våpen, baser, missiler og militære forpliktelser.
Og hvem tjener på dette? Ikke vanlige folk. Ikke veteranene som har sett hva krig gjør med mennesker. Ikke soldatene som sendes ut. Ikke sivile som rammes når konflikter eskalerer. De som tjener, er våpenindustrien, militærbyråkratiet og de politiske miljøene som aldri ser ut til å få nok av opprustning.
Det mest alvorlige er at dette skjer nesten uten reell folkelig debatt. Store beslutninger tas i høyt tempo, pakket inn i sikkerhetspolitiske fraser. Kritiske spørsmål avfeies som naivitet eller illojalitet mot allierte. Men det er ikke illojalt å stille spørsmål. Det er demokratiets plikt.
Hva betyr norsk suverenitet når fremmede styrker får omfattende rettigheter på norsk jord? Hva betyr norsk kontroll når amerikanske militære behov former norsk infrastruktur? Hva betyr norsk fredspolitikk når vi i praksis stiller oss til disposisjon for stormaktens strategiske spill?
Norge hadde en klok basepolitikk etter krigen. Den bygget på forståelsen av at fremmed militær tilstedeværelse i fredstid kunne øke spenningen, særlig i nordområdene. Nå river vi denne balansen ned. Vi åpner stadig flere områder for amerikansk militær bruk og kaller det trygghet. Men trygghet skapes ikke bare med våpen. Trygghet skapes også med avspenning, diplomati, politisk selvstendighet og evnen til å si nei.
Det er nettopp denne evnen norske myndigheter ser ut til å ha mistet.
Når USA nå sier at Europa må betale mer, bør Norge våkne. For regnestykket er brutalt: Vi skal betale mer til NATO, bruke mer på forsvar, åpne mer av landet for amerikanske styrker og samtidig godta at norsk sikkerhetspolitikk blir tettere bundet til Washingtons prioriteringer.
Dette er ikke bare forsvarspolitikk. Dette er en gradvis overføring av nasjonal handlefrihet.
Baseavtalen burde derfor legges frem for en ny, bred og ærlig offentlig debatt. Ikke som en teknisk avtale mellom forsvarsbyråkrater, men som det den faktisk er: et veivalg for Norge. Skal vi være et selvstendig land med egen sikkerhetspolitisk dømmekraft, eller skal vi bli en lydig brikke i USAs og NATOs militære strategi?
Vi må slutte å late som om mer amerikansk militær tilstedeværelse automatisk betyr mer trygghet. Det kan like gjerne bety at Norge blir et tydeligere mål i en fremtidig konflikt. Det kan bety at nordområdene militariseres ytterligere. Det kan bety at norsk jord trekkes inn i konflikter vi ikke selv har valgt.
Det norske folk har krav på sannheten. Baseavtalen er ikke bare en garanti. Den er også en risiko. Den er ikke bare et samarbeid. Den er også en binding. Den er ikke bare en investering. Den er også en regning.
Og regningen betales av oss.
Derfor må vi si tydelig fra nå: Norge skal ikke være en amerikansk militærplattform. Norge skal ikke betale for å miste selvstendighet. Norge skal ikke la seg presse inn i en evig opprustningsspiral der våpenindustrien vinner og folkets trygghet taper.
Norge trenger ikke å oppføre seg som om vi er født med en fiende. Vi trenger ikke å la USA definere hvem vi skal frykte, hvem vi skal hate, og hvem vi skal ruste oss mot. Vår sikkerhet må bygge på norske interesser, ikke på amerikanske stormaktsbehov.
Et land som virkelig vil forsvare sin frihet, må også våge å forsvare sin politiske selvstendighet.
