Norge må våkne før det er for sent. Det som nå skjer med våre militære baser, vår infrastruktur og vår sikkerhetspolitikk, angår ikke bare Nord Norge. Det angår hele landet. Det angår hver eneste innbygger som tror at Norge fortsatt er et selvstendig land med kontroll over egen jord, egne baser og egen framtid.
Dette spørsmålet må stilles nasjonalt. Det gjelder ikke bare Andøya. Det gjelder Evenes, Ramsund, Rygge, Sola, Ørland, Værnes, Bardufoss, Haakonsvern og andre militære knutepunkter. Det gjelder havner, flyplasser, radarer, etterretningsanlegg, våpenlagre, øvingsområder og baser som kan få betydning i en krig mellom stormakter. Når slike steder blir tettere integrert i NATO og amerikansk strategi, blir de ikke bare norske forsvarsanlegg. De blir også mulige mål.
Likevel er Andøya i en særstilling. Som en gang innfødt kvæfjording, ikke langt fra Andøya, kjenner jeg dette ekstra sterkt. Andøya er ikke bare et navn på et kart. Det er et lokalsamfunn. Det er mennesker. Det er familier. Det er barn, eldre, arbeidere, fiskere, naboer og vanlige folk som skal leve med konsekvensene av politiske beslutninger tatt langt unna.
Andøya blir nå knyttet stadig tettere til romteknologi, militær høyteknologi og utvikling av systemer som kan få stor betydning for framtidens krigføring. Når det snakkes om raketter, satellitter, hypersoniske systemer, overvåking, militær rominfrastruktur og avanserte missiler, må vi slutte å late som dette bare handler om fredelig teknologi og arbeidsplasser. Dette handler også om militær makt.
En base eller et anlegg som driver med utvikling, testing eller støtte til militære høyteknologiske missiler, vil være et mål for enhver fiende som blir provosert eller som oppfatter Norge som en del av en trussel. Det hjelper lite hva norske politikere sier at hensikten er. I en krisesituasjon er det motpartens vurdering som teller. Dersom en fiende mener at Andøya kan brukes til overvåking, missilteknologi, målutvelgelse eller militære operasjoner, kan Andøya bli et mål.
Da er det ikke bare militære strateger som bærer risikoen. Det er befolkningen på Andøya. Det er lokalsamfunnene rundt. Det er folk i Vesterålen, Harstad, Kvæfjord, Sortland, Troms og resten av Nord Norge. Og i en større konflikt gjelder det hele Norge.
Vi må derfor slutte å snakke om baser som om de bare er skjold. En base er også et mulig mål. En flyplass er et mulig mål. En havn er et mulig mål. Et radar og etterretningsanlegg er et mulig mål. En romhavn med militær betydning er et mulig mål. Et anlegg knyttet til missiler og avansert krigsteknologi er et enda tydeligere mål.
Norge har de siste årene beveget seg raskt i retning av økt militarisering. Amerikanske styrker får større tilgang. NATO øver mer. Våpensystemene blir mer avanserte. Nordområdene blir stadig viktigere i stormaktenes strategi. Samtidig snakkes det mindre om diplomati, avspenning og norsk selvstendighet. Det er som om hele sikkerhetspolitikken er redusert til ett svar: mer militær makt.
Men mer militær makt er ikke alltid mer sikkerhet. Noen ganger er det mer risiko. Noen ganger kan et lite land gjøre seg selv mer utsatt ved å stille for mye av sin jord, sin infrastruktur og sin geografi til disposisjon for større makters planer.
Vi må også se dette i sammenheng med atomvåpendebatten. Når Norge nå trekkes nærmere inn i diskusjoner om europeisk kjernefysisk avskrekking, blant annet gjennom franske atomvåpen, blir situasjonen enda mer alvorlig. Selv om det sies at Norge ikke skal ha atomvåpen på norsk jord i fredstid, er spørsmålet større enn lagring. Spørsmålet er om norske baser, norsk infrastruktur, norske havner, norske flyplasser og norsk luftrom kan bli en del av en atomstrategisk tenkning.
Dersom Norge inngår i slike strukturer, kan vi også bli vurdert som en del av trusselbildet. Da hjelper det lite å si at våpnene ikke fysisk ligger her. Dersom Norge deltar i systemet, kan Norge også bli mål i systemet.
Dette må folket få vite. Vi kan ikke ha en sikkerhetspolitikk der avgjørende beslutninger tas bak lukkede dører, mens befolkningen bare får høre festtaler om trygghet, teknologi og arbeidsplasser. Folk på Andøya har rett til å vite hvilken risiko som påføres dem. Folk i Nord Norge har rett til å vite hvordan landsdelen brukes. Og hele det norske folk har rett til å vite hvor langt Norge er i ferd med å gå i å stille seg til disposisjon for NATO, USA og europeiske atommakter.
Som veteran vet jeg at krig ikke er teori. Krig er ikke bare strategiske kart og militære planer. Krig er ødelagte liv. Krig er sivile som mister hjemmene sine. Krig er soldater som bærer traumer resten av livet. Krig er frykt, sorg og tap. Derfor må vi være varsomme med politikere som snakker lett om avskrekking og styrke, men sjelden snakker om hva som skjer dersom avskrekkingen mislykkes.
Norge trenger forsvar. Men Norge trenger også klokskap. Vi trenger åpenhet. Vi trenger demokratisk kontroll. Vi trenger en nasjonal debatt om basene våre før de blir låst inn i en utvikling folket ikke lenger kan stoppe.
Andøya må ikke bli symbolet på et Norge som sovnet mens landet ble gjort til et mål. Evenes, Ramsund, Ørland, Rygge, Sola, Værnes, Bardufoss og Haakonsvern må heller ikke bli brikker i et spill der norske lokalsamfunn bærer risikoen for stormaktenes strategier.
Det er på tide å stille det grunnleggende spørsmålet: Blir Norge tryggere av dette, eller gjør vi oss selv mer utsatt?
For meg er svaret stadig mer urovekkende. Dersom basene våre brukes til å provosere, true eller støtte militære systemer rettet mot andre stormakter, må vi regne med at de samme basene blir mål. Det er ikke skremselspropaganda. Det er krigens brutale logikk.
Derfor må Norge stanse opp. Vi må kreve full åpenhet om Andøya og alle andre baser med strategisk betydning. Vi må kreve en ærlig debatt om atomvåpen, missilteknologi og utenlandsk militær tilgang. Og vi må kreve at sikkerhetspolitikken igjen handler om folkets trygghet, ikke bare alliansenes behov.
Norge skal ikke være en framskutt plattform for stormaktskonflikt. Norge skal være et selvstendig land som forsvarer sitt folk, sin jord, sin fred og slutte å høre på vestlig løgnpropaganda.
