Om forfatteren

Vladimir Fedorov

Prosjektleder og redaksjonell ansvarlig for Perspekt. Bakgrunn innen internasjonale relasjoner, samfunns,- og kulturfag, og skuespill med fokus på geopolitiske spørsmål, historie og samfunnsdebatt. Han har intervjuet diplomater, akademikere og meningssterke profiler. I Perspektiv er han en politisk kommentator og innholdsprodusent, med vekt på dybdeintervjuer, utenrikspolitikk og kritiske perspektiver.

5 artikler 3 videoer

Siste bidrag

• Oreshnik; det russiske supervåpenet som endrer krigsbilde. 31. mai 2026
• Fra SS-kriger til Stortingets favoritt 27. mai 2026
• Om å ta livsløgnen fra folk 23. mai 2026

Rekordhøye eksportoverskudd, økte innskudd i Oljefondet, høye strøm- og kraftinntekter, økt forsvarseksport, større etterspørsel etter norsk maritim transport og finansielle gevinster fra rente- og inflasjonssjokket. Noe av dette overlapper og kan ikke summeres direkte. Likevel viser helheten at Norge ikke bare har vært en politisk og militær støttespiller i krigen, men også en av de vestlige økonomiene som har nytt størst økonomisk fordel av dens ringvirkninger. Et forsiktig anslag viser rundt 2 700–3 000 milliarder kroner i merinntekter; med bredere krigsrelaterte ringvirkninger kan beløpet ligge enda høyere.

Post	Faktisk inntekt 2022–2025	Fratrukket normalt førkrigsnivå	Krigsrelatert merinntekt
Statens petroleumskontantstrøm	3 629 mrd. kr	ca. 869–1 149 mrd. kr	ca. 2 480–2 760 mrd. kr

Bruker man enten gjennomsnittet for 2019–2021 eller 2021 alene som førkrigsnivå, får man et normalanslag på rundt 869–1 149 milliarder kroner for en tilsvarende fireårsperiode. I stedet fikk staten 3 629 milliarder. Differansen – det ekstraordinære merbidraget fra energisjokket krigen utløste – anslås til mellom 2 480 og 2 760 milliarder kroner. Legger man til forsvarsrelatert eksport, strøminntekter og maritim sektor, er et forsiktig samlet overslag på 2 700–3 000 milliarder kroner i krigsrelaterte merinntekter ikke urimelig. Norsk naturgasseksport nesten tredoblet seg fra 2021 til 2022 alene. SSB omtalte 2022 som et historisk eksportår. Handelsoverskuddet det året endte på 1 574 milliarder kroner – omtrent tre ganger høyere enn året før. Europa trengte norsk gass fordi russisk gass forsvant fra markedet. Det er ikke en omstendighet Norge skapte. Det er likevel en omstendighet Norge – for å si det pent – ikke sultet på.

Det er på dette punktet man må skille mellom to ting som norske politikere helst blander sammen når det passer dem: Norge som befolkning, og Norge som stat, kapitaleier og krigsøkonomisk aktør.

For den norske befolkningen har krigen vært dyr. Strømmen ble dyrere. Maten ble dyrere. Rentene steg. Kommuner kutter. Skoler legges ned. Velferdstilbud krymper. Barnefamilier får dårligere råd, pensjonister presses, og stadig flere får høre at de må venne seg til en strammere tid. For vanlige nordmenn er krigen ikke en gevinst. Den er en regning.

Men for staten, energisektoren, kraftprodusentene, bankene, deler av shippingnæringen og forsvarsindustrien ser regnestykket annerledes ut. Da blir krigen ikke bare en humanitær tragedie, men et økonomisk klima. Et klima der gass blir dyrere, våpen mer etterspurt, strøm mer lønnsom, frakt mer strategisk og renteøkninger mer innbringende.

Dette er ikke en konspirasjon. Det er verre. Det er regnskap.

Forsvarsindustrien er det mest åpenbare eksemplet etter petroleum. Regjeringens egen eksportkontrollrapport viser at norske selskaper eksporterte forsvarsrelaterte produkter, flerbruksvarer til militær sluttbruk, teknologi og tjenester for 16,2 milliarder kroner i 2024, opp fra 11,9 milliarder året før. Det er en økning på 36 prosent. Ammunisjon, eksplosiver, missilteknologi, våpendeler, sensorer og militære komponenter er ikke abstrakte varer. De er produsert for krig, og de blir mer verdifulle når krig blir den nye normalen.

Kraftmarkedet forteller samme historie i en annen form. Strømeksporten steg til rundt 45 milliarder kroner i 2022. Det er ikke det samme som statlig nettoinntekt, men det er en del av samme økonomiske logikk: energikrise gir høyere priser, høyere priser gir høyere inntekter, og regningen havner hos dem som ikke har noen prissettingsmakt. Med andre ord: deg.

Dagligvarebransjen passer inn i samme mønster. Klassekampens Jo Skårderud, kjent som “surjournalisten”, har pekt på hvordan Rema, Coop og NorgesGruppen har brukt inflasjon og kostnadsvekst som forklaring på prisøkninger som ikke alltid står i rimelig forhold til de faktiske kostnadene. Det er her den store økonomiske modellen blir synlig i hverdagen. Krigen forklarer prisene. Prisene øker marginene. Marginene forklares med krigen.

Bankene trenger heller ikke gråte seg i søvn. Renteøkningene som skulle bekjempe inflasjonen, ga samtidig høyere rentemarginer. For boligeiere betyr det mindre igjen på konto. For bankene betyr det rekordresultater. Igjen: krisen rammer nedover og betaler oppover.

Det er derfor det er så misvisende når norske politikere snakker om krigen som om den bare er en kostnad. Ja, Ukraina-støtten koster. Ja, ammunisjon koster. Ja, militært materiell koster. Men for Norge som stat og kapitalforvalter har krigen samtidig vært en inntektskilde av historiske dimensjoner.

Spørsmålet blir derfor ikke bare hvor mye Norge gir Ukraina. Spørsmålet blir hvor mye Norge får tilbake gjennom den økonomiske situasjonen krigen har skapt.

Og det er først her Nansen-programmet begynner å endre karakter.

Hvis Norge gir 274,5 milliarder kroner over flere år, men samtidig sitter igjen med merinntekter i størrelsesorden 2 700–3 000 milliarder kroner, er ikke dette lenger bare en fortelling om offer. Det begynner å ligne på noe annet. Ikke nødvendigvis i intensjon. Men i effekt.

Det begynner å ligne på en investering.

Ikke en investering i fred. Ikke en investering i diplomati. Ikke en investering i en rask avslutning på krigen.

En investering i en krigsøkonomi der Norge selv er blant vinnerne.

Dette betyr ikke at Norge startet krigen. Det betyr ikke at norske politikere ønsket den. Det betyr ikke at man trenger å forestille seg et hemmelig rom der noen sitter og gnir seg i hendene over ødeleggelsene i Ukraina.

Det holder å se på insentivene.

Så lenge krigen varer, varer også den politiske og økonomiske situasjonen som holder Europa bundet til norsk energi. Så lenge europeiske lagre fylles med ikke-russisk gass, er norsk gass strategisk. Så lenge våpenlagre tømmes, får forsvarsindustrien nye ordre. Så lenge krisen forklarer dyrtid, kan kostnader sendes videre til befolkningen. Så lenge alt dette pakkes inn i moral, blir det vanskelig å spørre hvem som faktisk tjener på det.

Og når noen spør, blir de fortalt at spørsmålet i seg selv er mistenkelig.

Det er nettopp slik krigskonsensus fungerer. Den gjør støtte til et moralsk minimumskrav, men gevinst til et upassende tema. Den gjør kostnadene synlige, men inntektene diffuse. Den gjør milliardene vi gir til Ukraina til nyhetssaker, pressekonferanser og TV-grafikk, mens milliardene vi tjener blir en teknisk detalj i statsregnskapet.

Så kommer dobbeltmoralen.

For hvis dette virkelig handler om folkerett, frihet og okkupasjon, hvorfor gjelder ikke prinsippene med samme styrke når okkupasjonsmakten heter Israel eller USA?

Ukraina skal forsvares til siste ukrainske soldat. Enhver tomme territorium er ukrenkelig. Våpen skal sendes. Milliarder skal bevilges. Ingen pris er for høy når suvereniteten skal forsvares.

Men når palestinsk territorium okkuperes, når bosettinger bygges, når Gaza jevnes med jorden og når norske penger havner i selskaper knyttet til denne virkeligheten, blir språket plutselig et annet. Da må alt vurderes. Da må prosessene være ryddige. Da må regelverket gjennomgås. Da må man ikke handle for raskt.

Oljefondets etikkråd er opprettet nettopp for å hindre at Norges formue bygger på grove normbrudd. Likevel ble nye etiske anbefalinger og utelukkelser satt på pause da Israel-spørsmålet ble politisk ubehagelig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette ikke får samme moralske behandling som Ukraina. Det er bare vanskelig å kalle det prinsippfast.

For hva er egentlig prinsippet?

At okkupasjon er galt?

Eller at okkupasjon er galt når feil land okkuperer?

At folkerett skal forsvares?

Eller at folkerett skal brukes mot motstandere og administreres bort når den rammer allierte?

At Norge ikke skal tjene på krig?

Eller at Norge ikke skal snakke om at det gjør det?

Det er her Jens Stoltenberg blir mer enn en finansminister. Han blir et symbol på hele den norske øvelsen i selektiv regnekunst. Som NATO-sjef forklarte han at mer våpen var veien til fred. Som finansminister forklarer han nå at det er feil å tro at Norge tjener på krig.

Det er mulig han mener det. Det er til og med mulig at han har rett, hvis “Norge” betyr vanlige mennesker som betaler mer for strøm, mat og lån.

Men hvis “Norge” betyr staten, petroleumskontantstrømmen, energisektoren, forsvarsindustrien, bankene, Oljefondet og eksportøkonomien, blir påstanden absurd. Da er ikke spørsmålet om Norge har tjent på krigen. Spørsmålet er hvorfor dette ikke er forsiden hver gang Ukraina-støtten diskuteres.

Og mens Jens Stoltenberg fremdeles nekter for at Norge har tjent på krigen, er det vanskelig å ikke lure på om finansministeren mangler tilgang til kunstig intelligens. Et enkelt søk leder leseren til samme konklusjon som denne teksten bygger på.

Bruk kun åpne og etterprøvbare kilder fra Regjeringen, SSB, Norskpetroleum.no, NBIM og regjeringens eksportkontrollrapporter. Hent først Norges støtte til Ukraina i 2026 og totalrammen for Nansen-programmet 2023–2030. Hent deretter statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten for 2022, 2023, 2024 og 2025. Summer disse tallene. Lag så en førkrigsbaseline ved å bruke enten gjennomsnittet for 2019–2021 eller 2021 alene. Trekk denne normalinntekten fra den faktiske petroleumskontantstrømmen for 2022–2025. Skill deretter mellom poster som kan summeres og poster som overlapper, særlig gasseksport, råoljeeksport, handelsoverskudd og Oljefondets kapitalinnskudd. Vurder forsvarseksport, strømeksport, sjøtransport og finans som tilleggskanaler, men marker dem som mer usikre enn petroleum. Oppgi til slutt et konservativt petroleumstall og et bredere anslag for krigsrelaterte merinntekter, og forklar alle forbehold.

Ja ja. Han er jo bare finansminister. Hva annet kan man forvente? Han bare jobber her.

Men noe må da Stoltenberg ha klart å kalkulere. For da Oljefondets egen etiske kontroll kom faretruende nær norske investeringer, israelske selskaper og folkerettsbrudd, ble handlekraften plutselig tydelig. Etikkrådets mulighet til å komme med nye utelukkelsesråd ble satt på pause mens regelverket skulle gjennomgås.

Så hvis motivet er moral, hvorfor blir moralen forsiktig når den rammer Israel?

Hvis motivet er folkerett, hvorfor blir folkeretten administrativ når den rammer norske investeringer?

Og hvis Norge ikke tjener på krig, hvorfor er staten da så nøye med å beskytte pengene når etikken banker på døren?

Krigens norske regnskap er ikke spesielt vanskelig.

Moral ut. Milliarder inn. Regningen nedover.

Kilder