I mange av de samfunnene disse foreldrene kommer fra, forventes barna å bidra tidlig, økonomisk og sosialt. De skal hjelpe familien, de skal arbeide, de skal være en del av en klan eller en større familie som bærer hverandre gjennom kriser. Men i Norden har vi en modell som bygger på at barna skal være barn, at de skal gå på skole, lære seg å tenke selvstendig, og gradvis ta ansvar for seg selv og samfunnet. Denne kollisjonen skaper et tomrom. Og i dette tomrommet trer gjengene inn. De gir status, penger, fellesskap og en identitet. Ofte knyttes dette til religion – islam fungerer for mange av disse gjengene som en ramme som bygger lojalitet på tvers av grenser og nasjonaliteter. Når staten ikke klarer å gi ungdommene en identitet, gir gjengene dem en.
Jeg har sett det samme i konfliktområder. Jeg har sett hvordan unge gutter uten framtid søker seg til grupper som lover dem makt, våpen og tilhørighet. Jeg har sett hvordan religion og æreskodekser brukes til å holde dem fast i en voldskultur. Jeg har sett hvordan foreldrene i slike samfunn selv er fanget i en spiral av frykt, hevn og lojalitet til klanen. Når jeg nå ser hvordan barn i Norden rekrutteres inn i gjenger, ser jeg de samme mekanismene. Vi kan late som om dette er noe nytt, men sannheten er at vi har importert mønstre fra konfliktområder rett inn i våre egne byer.
Det er her foreldrene må settes under lupen. Vi snakker mye om skolens rolle, om lærernes innsats, om politiets ressurser og fritidstilbudenes betydning. Men altfor sjelden snakker vi om foreldrene. Hvem er det som lar barn ned mot 10 år drive rundt på gaten midt på natten? Hvem er det som ikke lærer dem språk og respekt for samfunnet de lever i? Hvem er det som i stedet overfører gamle holdninger om ære, lojalitet og klan, og lar barna vokse opp med et verdensbilde som er i direkte konflikt med den nordiske modellen? Det er foreldrene. Og de må holdes ansvarlige. Når innvandringens barn blir gjengkrigere – og foreldrene slipper unna ansvaret – er det fellesskapet som betaler prisen.
Jeg mener at det må innføres reelle sanksjoner mot foreldre som ikke tar ansvar. Hvis du flytter til Norge eller et annet nordisk land, er det ditt ansvar å sørge for at barna dine lærer seg språket, lærer seg å respektere loven og forstår at staten og fellesskapet kommer før klanen og familien. Hvis du ikke klarer det, er det du som svikter – ikke skolen, ikke politiet og ikke staten. Da bør du miste goder. Da bør du miste ytelser. I ytterste konsekvens bør du miste omsorgen. Det er på tide at vi slutter å snakke rundt grøten og setter tydelige krav.
Problemet er at politikerne ikke våger. I tiår har de valgt å se en annen vei. De har snakket om mangfold og inkludering, men aldri turt å stille krav. De har vært mer opptatt av å ikke bli kalt rasister enn av å beskytte sine egne borgere. Resultatet er at vi nå har bydeler der staten står svakt, der gjenger har makt, og der vanlige mennesker lever i frykt. Sverige er skrekkeksemplet, med skytinger, sprengninger og drap på åpen gate. Der ser vi hva som skjer når man ikke tar problemene på alvor. Norge og Danmark er ikke der ennå, men vi er på vei i samme retning. Spørsmålet er om vi skal vente til vi er like ille ute, eller om vi tør å ta grep nå.
Dette handler ikke bare om kriminalitet. Det handler om trygghet, tillit og selve fundamentet i våre samfunn. Norge har vært et land der folk stoler på hverandre, der vi har hatt høy grad av tillit til staten og hverandre, og der fellesskapet har vært sterkt. Men denne tilliten forvitrer når bandekrigene får spre seg. Når folk ikke lenger tør å sende barna sine alene til skolen. Når unge jenter ikke føler seg trygge på kvelden. Når eldre ikke tør å gå gjennom visse bydeler. Vi mister noe fundamentalt. Vi mister tryggheten. Og jeg vet fra konfliktområder hva som skjer når tryggheten først forsvinner: den er nesten umulig å bygge opp igjen.
Vi må våge å snakke om elefanten i rommet. Mange av de som kommer hit, tar ikke del i vår kultur, men tar med seg sine egne. De tar med seg konflikter, krigskultur og kriminalitet. Når vi ikke tør å si dette høyt, svikter vi både oss selv og de barna som faktisk kunne hatt en sjanse til å lykkes. Vi svikter fellesskapet vårt. Og vi svikter fremtiden. Når innvandringens barn blir gjengkrigere – og foreldrene slipper unna ansvaret – er det en fallitterklæring for hele integreringspolitikken.
Det er på tide å stille krav. Krav til foreldre. Krav til integrering. Krav om at hvis du skal være en del av det nordiske samfunnet, må du respektere dets grunnleggende verdier. Vi må slutte å være naive. Vi må slutte å tro at vi kan løse dette med flere fritidsklubber og fine ord. Vi må se mønstrene for det de er, og handle deretter.
Som veteran har jeg sett hvordan små konflikter vokser til store kriger. Jeg har sett hvordan klankultur og æreskodekser river samfunn i stykker. Jeg har sett hvordan volden blir en del av hverdagen når staten mister kontrollen. Jeg kjenner igjen tegnene. Og jeg ser dem nå, her hjemme.
Politikerne har feilet i å beskytte oss. De har satt sin egen frykt for stempling over folkets trygghet. Nå må folket selv kreve handling. Vi kan ikke lenger tie om elefanten i rommet. Vi kan ikke lenger la naivitet og frykt styre politikken. Vi må sette tryggheten først. Hvis ikke, vil bandekrigene definere fremtiden vår. Når innvandringens barn blir gjengkrigere og foreldrene slipper unna ansvaret så er det vår trygghet, vårt fellesskap og vår fremtid som står på spill.
Dan-Viggo Bergtun
