This should be a heading 2
Han ble ikke kjent fordi han var ekstrem, men fordi pressen nektet å dekke overgrepene, og fordi politiet valgte å la være å gripe inn av frykt for å bli anklaget for rasisme. Når norske kommentatorer gjentar påstander hentet fra de samme institusjonene som feilet barna i Rotherham, Rochdale, Telford, Oxford og Newcastle, viser det hvor lite vi har lært av denne skandalen. Robinson kan kritiseres for stil og temperament, men faktagrunnlaget bak arbeidet hans er godt dokumentert av uavhengige granskninger, offentlige rapporter og domstoler: tusenvis av jenter ble sviktet av staten, og journalister tiet. At han ble fengslet for å rapportere fra en rettssak sier mer om rettssystemets behov for å kontrollere narrativet enn om hans «farer».
Norge burde ikke bidra til samme kultur der ubehagelige sannheter knebles med stempling, i stedet for å diskuteres. At Antirasistisk Senter kaller «befolkningsutskiftning» en konspirasjon, mens Storbritannias egne demografiske tall viser hurtig endring i enkelte byområder, illustrerer problemet: i stedet for nyanser velger man bannord. Det samme gjelder forsøket på å gjøre Robinson ansvarlig for terror, som om å kritisere statlige systemfeil er det samme som å oppfordre til vold.
Dette er en avsporing som fratar ofrene deres rett til sannhet.
Robinson har gjort en nødvendig jobb i å vise hvordan politi og domstoler beskyttet overgripere av politiske grunner, og hvordan store mediehus systematisk unngikk å nevne etnisitet og mønster i sakene. Det er dette arbeidet Norge burde diskutere – om vi også har områder hvor frykt for å bli kalt «rasist» kan hindre ærlig rapportering om kriminalitet og overgrep. Det er mulig å støtte Robinsons arbeid mot grooming og samtidig være kritisk til hans støtte til Israel uten å falle inn i karikatur. Nettopp fordi narrativet hans handler om å stå opp mot maktmisbruk, bør samme prinsipper gjelde uansett hvilke grupper som rammes.
Hvis man mener staten ikke skal dekke over overgrep mot hvite britiske arbeiderklassejenter, må man også være kritisk når en stat begår grove overgrep mot sivile i andre konfliktområder. Dette er en legitim og nødvendig kritikk, og Robinson burde møte like høye krav til konsekvens og prinsipper som han selv fremsetter mot britiske myndigheter.
Norge trenger ikke flere medieoppslag som gjentar etiketter som har mistet all analytisk verdi. Vi trenger en diskusjon om hvordan en frisør fra Luton ble statens største hodepine, ikke fordi han fant opp et problem, men fordi han sa det høyt. Hvis «farene» ved Robinson er at folk får innsyn i hvordan britiske myndigheter lot barn bli mishandlet i egne byer, er problemet ikke Robinson, men systemet.
Norske journalister burde være ærlige nok til å si det.
Arnt Remy Åvik
