Det er dukket for et nytt medieprosjekt i Norge. Medieprosjektet «Perspekt», eksisterer for å gjøre nettopp det. Gjøre folk ulykkelige ved å spenne bein under deres verdensforestillinger. Ikke fordi vi formidler løgner, tvert imot; ved å kaste lys på trollet så det sprekker, trenge gjennom de tykke tåkelagene og gjøre håndgripelig det dagens makthavere forsøker å holde utenfor offentlig innsyn, og som gutten i eventyret peke på maktfiguren alle later som er påkledd, og uttale det de fleste gjør sitt ytterste for ikke å se: «Men keiseren er jo naken!»
Henrik Ibsens formulering er ikke bare en litterær observasjon – den er et tidlig forsøk på å sette ord på et grunnleggende trekk ved menneskesinnet; en grunnmekanisme i menneskets psyke som klamrer seg fast til det som gir trygghet, klarhet, tilhørighet og mening, lenge før vitenskapen ga fenomenet egne begreper.
I og med at dette verdenssynet utgjør en bærebjelke for ens identitet, følger en grunnleggende asymmetri: Det tar langt mer tid, dokumentasjon og tålmodighet å bryte ned en behagelig løgn enn det noen gang tok å plante den.
I enkelte tilfeller lar det seg aldri gjøre. Enkelte forestillinger blir så tett vevd inn i identitet, stolthet og livshistorie at selv overveldende dokumentasjon preller av. Som da den svenske nazisten Vera Oredsson, som som barn deltok i en parade der Adolf Hitler var til stede, senere ble konfrontert med spørsmål om Holocaust og svarte: «Det skjedde bare ikke.»
Derfor møtes nye fakta ofte med instinktiv motstand. Å erkjenne at verdensbildet man har lent seg på ikke bare har sprekker, men hviler på grunnleggende feil premisser, er for mange langt tyngre enn å avvise informasjonen som avslører det. Det er grunnen til at mange derfor kjemper hardere for fortellingen enn for faktaene.
Og i og med at rundt enhver slik overbevisning samler det seg gjerne et bredere sosialt lag av mennesker, miljøer og institusjoner som har investert prestisje, identitet eller interesser i at den består. Og når forestillingen utfordres, forsvares derfor ikke bare en idé, men også konsekvensene av å måtte innrømme at man tok feil eller intensjonelt førte folk bak lyset (gjerne i forfølgelse av egne agendaer).
Det er nettopp i dette landskapet prosjektet vil operere – der vedtatte sannheter møter spørsmål de lenge har sluppet å besvare.
Derfor: Hvis du er en del av det norske etablissementet – partipolitisk, mediemessig eller akademisk – er sjansen stor for at dette prosjektet vil irritere deg voldsomt. Ikke fordi vi tar feil, men fordi du kjenner igjen sannheter dere lenge har levd godt av å holde ute av syne. Du vil kalle oss Putin-propagandister. Du vil antyde at vi er finansiert av fremmede makter, at vi er «anti-statlige aktører». Er det virkelig alt dere har? Den forutsigbare refleksen i et miljø der avvik fra konsensus sjelden møtes med debatt. Sverting, personangrep og sensur er alltid enklere enn å møte innholdet. Så prøv heller å ta oss på det faktuelle, det etterprøvbare, det dokumenterbare, det redaksjonelle. Ta oss på det som kan granskes – dersom dere tør.
Det finnes en grunn til at folkeeventyrene lar det være barnet som roper at keiseren er naken – voksne har for mye å tape på å si det høyt. Det er altså slik at vi – på tross av det personlige tapet dette har påført oss allerede, og til tross for den kommende stormen av hat og personlige angrep – tar valget å stå vår integritet ved like, og gjort opp en mening om å være de ansvarlige voksne i rommet – og være det korrektivet som er påfallende fraværende i forrykke forestillinger som det norske folk har fått servert.
I mellomtiden ønsker vi gjerne å høre hvorfor. Hvilke redaksjonelle vurderinger ligger bak at prestisjetunge og toneangivende mediehus – som gjerne fremstiller seg selv som demokratiets voktere, ytringsfrihetens frontkjempere og den moralske overbygningen samfunnet skal styres etter – med den største selvfølgelighet kan stemple nær sagt enhver populistisk bevegelse i Europa som ytre høyre, høyreekstrem eller direkte nazistisk; enten det gjelder Alternative für Deutschland i Tyskland, Rassemblement National i Frankrike, eller noe så prosaisk som en polsk nasjonaldagsmarsj dominert av polske flagg, omtalt av NRK som «nazimarsj»?
Ikke ta feil:
Dette er en nazimarsj i følge en av norges mest prestisjetunge kanaler.
Dette er IKKE en nazi-samling i Ukraina. Du må lære deg å se forskjellen!
Samtidig synes de samme redaksjonene å lide av en bemerkelsesverdig, kronisk og selektiv berøringsangst når temaet er ukrainsk høyreekstremisme. Åpne kilder flommer over av videoer, bilder og dokumentasjon – i et volum og mangfold som for lengst hever materialets autentisitet over enhver rimelig tvil – og viser offentlig, utilslørt dyrkelse av nazi-symbolikk, ritualer, ikonografi og historiske kollaboratørskikkelser i et omfang som gjør tausheten stadig vanskeligere å forklare, om ikke man ser det i et lys av at norsk presse i praksis har beveget seg fra journalistikk til narrativforvalting.
Bildene er hentet fra Ukrinform og Ukrainas offisielle presidentkanaler. De viser ikke lekket materiale, russisk manipulasjon eller uklare skjermdumper fra sosiale medier, men offisielt publiserte bilder fra et presidentbesøk. Nettopp derfor er fraværet i norsk offentlighet interessant: Hvis symbolikken er uproblematisk, hvorfor er disse bildene fraværende i norske medier? Kilde: Ukrinform
Og ja, det er trygt å hevde at store deler av norsk presse i praksis har beveget seg fra journalistikk til nettopp narrativforvaltning. Når tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland advarte om at man var i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt, og da John Kerry beklaget at det ikke lenger var mulig å styre informasjonsrommet slik som før, ble det sagt høyt det mange ellers forsøker å pakke inn: problemet for makten er ikke feilinformasjon alene, men tapet av monopol på informasjon, av definisjonsmakten.
Problemet er heller ikke bare hva som forblir usagt, men hva som får lov til å bli etablert som sannhet før det er bevist, og hva som får forbli ubestridt selv når motbevisende bevis foreligger.
La oss fortsette med det som kanskje er den mest betente fortellingen i norsk offentlighet akkurat nå – støtten til Ukraina og krigen mot Russland. Ikke fordi støtten til ukrainere som rammes av krig er feil – men skal man tro at dette handler utelukkende om å hjelpe en nasjon kjempe mot en overmakt – så er det naturlig for den ringe leser med over 20 i iq å spørre seg hva med Palestina, Lebanon og Syria som også blir invandert av et fremmed makt? Hvorfor skal den norske regjeringen sette Etikkrådets arbeid på pause i henhold til – ikke bare passivt – men aktivt investering i områder okkupert av israel, mens den stadig fordømmer Russland for å bedrive invasjon? Dobbeltmoral, noen?
Og mens støtte til Ukraina pakkes inn som en kamp for demokrati, frihet og en «regelbasert verdensorden», fortsetter nære allierte sine egne invasjoner, okkupasjoner og øvrige folkerettsbrudd uten tilsvarende fordømmelse eller mobilisering. Denne selektive indignasjonen – kombinert med det tidligere CIA-operatøren John Kiriakou beskrev som Norges nærmest refleksmessige underdanighet overfor amerikansk utenrikspolitikk – koker i praksis ned til noe langt mindre opphøyd enn overskriftene tilsier: enorme økonomiske interesser.
Fra 2022 til 2025 mottok den norske staten om lag 3 629 milliarder kroner i netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Basert på tall fra SSB og sammenligning med førkrigsnivået i 2019–2021, anslås det krigsrelaterte merbidraget – et såkalt «windfall» som følge av energikrisen etter Ukraina-krigen – til mellom 2 480 og 2 760 milliarder kroner. Estimatet bygger på differansen mellom de faktiske inntektene etter 2022 og et førkrigs-baseline, og bør forstås som en størrelsesorden snarere enn et presist «krigsregnskap».
Krigen utløste ikke bare en ekstraordinær energibonanza for den norske staten. Den skapte også et historisk oppsving for en forsvarsindustri som på få år har sett eksploderende ordrebøker, kraftig eksportvekst og milliardløft i omsetning. Siden 2022 har sektorens samlede inntekter steget fra rundt 26 milliarder til over 46 milliarder kroner, mens eksporten av forsvarsmateriell har passert 19 milliarder. Ordrebøkene er mer enn doblet.
Særlig interessant er eierskapsbildet: De største vinnerne er ikke rene private aktører, men selskaper der staten selv sitter tungt inne på eiersiden. Staten eier om lag halvparten av Kongsberg Gruppen og halvparten av Nammo gjennom direkte og indirekte eierskap. Dermed har Norge ikke bare tjent enormt på høyere gasspriser og geopolitisk uro – staten har også hatt betydelige økonomiske interesser i den militærindustrielle oppturen som fulgte. Krigsdrevne inntekter forkledd som prinsippfasthet.
Og når man da i tillegg tar så mye støtte og stolthet den norske dekningen av denne krigen representerer i henhold til Norges våpen-hjelp, økonomisk støtte, og ikke minst trening av ukrainske soldater – så er det et naturlig spørsmål ved dette man i tråd med premisset i denne artikkelen aldri stiller; om ukraina på død og (ukrainske) liv skal forsvares og Norge er på død og liv bestemt på at dette er en rettferdighetens kamp, hvorfor trener den ikke opp da Hamas-soldater slik at de kan motstå israelske angrep og settler-ekspansjonen? Hvorfor ikke pryde forsidene med overskrifter som «Drept 6000 jøder:- Lever fint med det», eller «Nye opplysninger: Norske droner skal drepe israelere i Lebanon»?
Den samme konsistenssvikten finner vi når vi ser på hvordan vestlige, og dermed også norske medier setter ord på krig.
En gjennomgang av norske medier siden 24. februar 2022 viser et gjenkjennelig mønster: Russland-relaterte hendelser får konsekvent eksplisitt aktør i overskriften. «Russisk droneangrep». «Russiske angrep». «Russisk luftangrep mot Dnipro». Leseren etterlates aldri i tvil om hvem som gjorde hva.
Tilsvarende israelske eller amerikanske handlinger beskrives oftere gjennom hendelsessubstantiver uten aktør – «eksplosjonen ved sykehuset i Gaza», «sykehuseksplosjonen» – eller via tallrammer som «over 44.000 drept i krigen i Gaza», uten å navngi hvem som drepte dem. Aktøren flyttes fra overskriften til ingressen, fra ingressen til brødteksten, og fra brødteksten til en parentes.
New York Times-overskrift viser en tydelig forskjell i språkbruk: Russland «planlegger ulovlig anneksjon», mens Israel «planlegger kontroll».
Redigert skjermdump av en Reuters-overskrift om barn drept eller skadet i Libanon. Bildet peker på hvordan passiv språkbruk kan tone ned hvem som faktisk utøver volden.
New York Times-overskrift viser forskjellen mellom aktiv og passiv språkbruk: Russland navngis som angriper, mens angrepet på Iran omtales uten tydelig gjerningsperson.
Norsk presseetikk krever at overskrifter ikke skal gå lenger enn det er dekning for i stoffet – og i situasjoner med reell usikkerhet om hvem som sto bak, er dette en legitim forklaring. Men mønsteret er for stabilt og for ensidig til at pressetikk alene er en tilstrekkelig forklaring. For publikum er resultatet det samme uansett årsak: én part navngis konsekvent som gjerningsmann, en annen beskrives gjennom hendelser som bare skjer.
Det er heller ikke slik at norske medier historisk har manglet evnen til å navngi vestlige aktører. Da Norge bombet Libya i 2011, skrev Aftenposten «Norge bomber mest i Libya». VG meldte «Norske jagerfly avbrøt Libya-bombing». Bergens Tidende: «Ja, vi bombet Gadafi». Eksplisitt, direkte, uten omsvøp.
Men i samme periode viser en gjennomgang av norske tekster siden 2014 at spørsmålene som naturlig burde fulgt – var disse bombingene lovlige? Brøt Norge folkeretten? – knapt nok ble stilt. Minst 28 kronikker, debattinnlegg og nyhetsreportasjer har siden 2014 eksplisitt problematisert Norges NATO-deltakelse eller hevdet at NATO og/eller Norge har brutt folkeretten i Jugoslavia, Libya, Afghanistan eller Syria. Forfatterne inkluderer folkerettsprofessorer og tidligere stortingspolitikere. De er ikke marginale stemmer.
Likevel: Da Bjørnar Moxnes i Morgenbladet etterlyste en folkerettslig vurdering av om Norges Libya-bombing brøt FN-mandatet, og da folkerettsprofessor Geir Ulfstein stilte det samme spørsmålet direkte til utenriksministeren – uten å få svar – ble det ikke til noen vedvarende mediedebatt. Saken ble ikke fulgt opp med den hardheten norske medier utviser når det er andre staters handlinger som skal granskes.
Norske medier omtaler gjerne USAs fiender som brutale regimer. Men hva med konsekvensene av USAs egen maktbruk? John Mearsheimer, en av verdens mest kjente statsvitere, hevder at bare USAs sanksjonspolitikk fra 1971 til 2021 har kostet rundt 38 millioner mennesker livet. Nå gir en studie i The Lancet Global Health nytt grunnlag for å stille et ubehagelig spørsmål: hvor mange liv har vestlige sanksjoner kostet? Hvilket ansvar har Norge når vi ikke bare godtar dem, men aktivt støtter dem?
Hvis prinsippet virkelig var at systematisk tortur, seksuell vold, krigsforbrytelser mot sivile og løgn om disse forbrytelsene skal medføre diplomatisk isolasjon og moralsk utstøting, måtte den vestlige verden brukt store deler av de siste tjue årene på å sanksjonere sine egne allierte — med USA i spissen.
Og så er det NSA.
I november 2020 avslørte Danmarks Radio at NSA, i samarbeid med dansk etterretning, skal ha brukt undersjøiske internettkabler til målrettet spionasje mot norske toppolitikere. Den norske regjeringen tok saken opp med danske og amerikanske myndigheter. USA forsikret at praksisen var endret i 2014. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen orienterte Stortinget, viste til videre dialog med Danmark og USA, og konkluderte kort tid etter med at det ikke forelå indikasjoner på at norske politikere var blitt overvåket. Saken, som i utgangspunktet dreide seg om mulig spionasje mot Norges politiske ledelse utført av landets nærmeste allierte, endte dermed uten norsk rettssak, uten åpen uavhengig gransking og uten noe offentlig oppgjør av betydning.
Det er verdt å stoppe opp ved den konklusjonen. For problemet er ikke bare at USA ble anklaget for å ha spionert på norske politikere. Problemet er at konklusjonen i praksis hvilte på tillit til en stat med en lang og veldokumentert historikk for nettopp slike overtramp: falske eller villedende krigsbegrunnelser, fra Nayirah-vitnesbyrdet om kuvøsebarn i Kuwait til masseødeleggelsesvåpnene i Irak; overvåkning av allierte ledere, som Angela Merkel; og masseovervåkning av egen og andres befolkning, avslørt av Edward Snowden. Dette peker ikke på en enkeltstående glipp, men på et mønster.
Når amerikansk sikkerhetspolitikk kolliderer med folkerett, demokratiske spilleregler eller alliertes suverenitet, er det alltid og ufravikelig amerikanske interesser som prioriteres. Også her. Ingen norsk rettssak. Ingen uavhengig granskning. EOS-utvalget fulgte med fra sidelinjen. Saken ble registrert, avdramatisert og lagt bort av de samme politiske miljøene som ellers snakker varmt om norsk suverenitet, demokratisk beredskap og kampen mot fremmede påvirkningsoperasjoner. For norske medier, som kan bruke ukevis på å advare mot russiske troll, falske kontoer og «hybrid krigføring», ble mulig amerikansk spionasje mot norske toppolitikere aldri behandlet som et angrep på demokratiet. Det ble ikke behandlet som et mulig angrep på norsk suverenitet. Det ble behandlet som et problem som måtte håndteres uten å skade forholdet til Washington.
Sammenlign med reaksjonen da Russland blir mistenkt for å ha påvirket valg i vestlige demokratier: der ble bevisbyrden lagt betydelig lavere, og diplomatiske konsekvenser kommer raskt – nesten intuitivt. Asymmetrien er ikke nødvendigvis bevisst eller koordinert – men den er reell, og den er dokumenterbar.
Sannheten er at det ikke eksisterer én «russisk fortelling», en «amerikansk forestilling», og én «vestlig fortelling» løsrevet fra virkeligheten. Det eksisterer en kontinuerlig strøm av hendelser som finner sted uavhengig av pressemeldinger og redaksjonelle prioriteringer.
Når lidelse gis spalteplass eller stillhet ut fra hvem som står bak, avsløres et system som ikke lenger først og fremst tjener sannhetssøken, men politisk filtrering. Da er det også rimelig å spørre hvor mye som gjenstår av idealene nedfelt i Norsk Presseforbunds Vær Varsom-plakat og klassiske journalistiske normer om uavhengighet, etterprøvbarhet og likebehandling.
Når krigsforbrytelser fordømmes selektivt, når overvåkning bagatelliseres fordi den utføres av allierte, når ekstremisme beskrives ulikt alt etter hvilket flagg den bærer, da står vi ikke lenger overfor journalistikk i klassisk forstand. Da står vi overfor narrativforvaltning.
Det er nettopp derfor Perspekt trengs.
Ikke fordi vi hevder å eie sannheten. Men fordi sannheten forutsetter motforestillinger. Dokumentasjon. Ubehagelige spørsmål. Friheten til å undersøke også det som ikke passer inn.
Et samfunn der alle de mektige mener det samme, og alle de store mediene forteller den samme historien, trenger ikke flere mikrofonstativer.
Det trenger et korrektiv.
Henrik Ibsen visste det. Barnet i eventyret visste det.
Spørsmålet er bare hvorfor så mange voksne later som de fortsatt ikke ser det.
Journalisme er, som George Orwell, den berømte forfatteren av boken 1984, sa
«Journalism is printing what somebody else doesn’t want printed. Everything else is public relations.».
Vi lever i en tid der tilliten til etablerte institusjoner – medier, myndigheter, eksperter – har falt jevnt og trutt i hele den vestlige verden. Ikke fordi folk er blitt dumme eller paranoide, men fordi de gjentatte ganger har fått dokumentert at de ble løyet for. Irak-krigen. Finanskrisen. Overvåkningsstatens omfang. Jeffrey Epsteins nettverk og mennene som beskyttet det.
Hver gang har mønsteret vært det samme: Journalister og institusjoner som burde ha stilt spørsmål, stilte dem ikke. Og når sannheten til slutt kom frem – kom den fra andre steder.
Perspekt er ett av de stedene.
Vi er ikke her for å bekrefte det du allerede tror. Vi er her for å grave der andre ikke graver, stille spørsmål der andre ikke stiller dem, og legge frem dokumentasjon der andre nøyer seg med konsensus. Det betyr at vi noen ganger vil konkludere annerledes enn Aftenposten, NRK og Dagbladet. Det betyr ikke at vi alltid har rett – men det betyr at vi ikke lar andres konklusjoner erstatte våre egne.
Norge er ikke immune mot det som gjelder overalt ellers: Makt beskytter seg selv. Institusjoner beskytter sine egne. Og prestige-medier har over tid blitt så tett sammenvevd med de samme institusjonene de skal overvåke, at den kritiske avstanden er blitt borte.
Vi har den avstanden. Vi akter å bruke den.
