Forskjellen mellom en løgn og propaganda er nettopp dette. En løgn kan avsløres. Propaganda er noe mer omfattende som et mønster av gjentakelser, forenklinger og utelatelser som gjør at selv det som er feil, kan fremstå som sant. Når et slikt narrativ først fester seg, blir ikke spørsmålet om noe er riktig eller galt, men om det passer inn i historien som allerede er etablert.
Vi har sett hvordan dette fungerer før. Krigen mot Irak i 2003 er et av de tydeligste eksemplene. Under ledelse av George W. Bush og med sterk støtte fra Tony Blair ble påstandene om masseødeleggelsesvåpen gjentatt så ofte og så selvsikkert at de etter hvert fremsto som ubestridelige. Samtidig rapporterte FN-inspektørene under Blix at de ikke fant bevis for slike våpen. Likevel ble krigen gjennomført. Det avgjørende var ikke at grunnlaget var svakt, men at fortellingen var sterk nok til å overskygge tvilen.
Det samme mønsteret kan spores i Libya i 2011. Intervensjonen, gjennomført av NATO, ble presentert som en nødvendig handling for å beskytte sivile. Det var et budskap som appellerte bredt, og som gjorde motstand vanskelig. Men utviklingen stoppet ikke der. Operasjonen gled over i regimeskifte, og resultatet ble et land preget av fragmentering og langvarig ustabilitet. Igjen var fortellingen klar og tydelig i starten, mens konsekvensene i ettertid viste seg langt mer komplekse.
I Afghanistan, etter terrorangrepene 11. september 2001, ble verdenssituasjonen formulert i en retorikk som etterlot lite rom for nyanser. Budskapet fra George W. Bush var enkelt og effektivt: enten er du med oss, eller så er du mot oss. I en slik ramme blir kompleksitet en svakhet, og tvil noe som må ryddes bort. Resultatet ble en langvarig krig med store menneskelige og politiske kostnader, uten at de opprinnelige målene nødvendigvis ble nådd.
Samtidig er det nødvendig å rette et kritisk blikk mot Israel. Landets sikkerhetsbehov er reelle, men det betyr ikke at alle handlinger bør unndras kritikk. Når militær makt gjentatte ganger fremstår som hovedverktøy, og dette i stor grad møtes med støtte eller begrenset motstand internasjonalt, kan det bidra til å normalisere bruk av makt som løsning. Over tid kan det svekke troen på diplomatiske alternativer.
Parallelt ser vi hvordan bildet av Russland har blitt stadig skarpere, særlig etter Ukraina krigen. Kritikk av handlingene av begge sider er både nødvendig og legitim. Samtidig er det verdt å merke seg hvordan komplekse politiske og historiske forhold ofte reduseres til et mer ensidig narrativ. Når nyanser forsvinner, blir også handlingsrommet mindre, og risikoen for ytterligere eskalering øker.
Dette var nettopp noe Blix advarte mot. Etterretning handler ikke bare om å samle fakta, men om hvordan fakta brukes og presenteres. Når politiske mål begynner å styre hvilke deler av virkeligheten som løftes frem, og hvilke som tones ned, beveger vi oss gradvis fra analyse til påvirkning. Da er vi ikke lenger bare på jakt etter sannhet, men etter bekreftelse.
I dag ser vi lignende tendenser i omtalen av Iran. Retorikken er skjerpet, og trusselbildet fremstilles ofte i en form som gir lite rom for kompleksitet. Samtidig tones diplomatiske muligheter ned, eller fremstilles som utilstrekkelige. Dette er ikke nødvendigvis uttrykk for en bevisst strategi i alle tilfeller, men det følger et mønster vi kjenner igjen.
Når flere slike narrativer utvikler seg samtidig, og stormakter står på ulike sider i flere konflikter, øker risikoen for at spenningene forsterker hverandre. Det er ikke nødvendigvis slik at noen aktivt søker en større konflikt, men dynamikken kan likevel drive utviklingen i den retningen.
Historien viser oss at dette ikke er et nytt fenomen. Spørsmålet er derfor ikke om vi har sett det før, men om vi evner å gjenkjenne det mens det skjer. For når løgner blir en del av et større og mer overbevisende narrativ, slutter de å bli oppfattet som løgner. De blir en del av virkelighetsforståelsen.
Og det er nettopp da løgnene får sin største kraft.
