De mest strategiske posisjonerer seg som alltid tidlig. De sikrer seg stillinger som på magisk vis befinner seg langt unna enhver risiko. Artikkelen som hyller dette hykleriet stinker av politisk markedsføring og strategisk tåkelegging. Høyre og dets lederfigurer stuper i målingene. Partiet klarer ikke engang velge en leder uten å fremstå som et improvisert hobbyverksted. Ine Eriksen Søreide taper terreng allerede før hun er valgt — en slags prematur politisk kollaps, kan man si.
Frølich har heller ikke Norges interesser i behold, men Brussel, Ukraina og et abstrahert EU-ideal som for lengst har erstattet nasjonalt ansvar. Ine er ikke bedre. Høyre fremstår mer som et utenriksfartøy enn et politisk parti; egentlig kunne Arbeiderpartiet bare ansatt hele delegasjonen direkte i Utenriksdepartementet og spart tid.
Det ironiske er at Frølich snakker om «grunnleggende forutsetninger for å lykkes i krig» samtidig som nordmenn nektes retten til å beskytte sine egne barn i norske gater. Staten klarer ikke engang ivareta sin egen befolkning på fredstid, men forventer samtidig at vi skal dø i et landskap de selv har bidratt til å rive i stykker. Et land stadig færre kjenner igjen.
Og hvordan skal Norge egentlig forsvare seg? Industrien er redusert til symbolsk kapasitet, olje og gass skal fases ut, og bilparken er snart 100 % elektrisk. Er det Teslaer og elsparkesykler fra Bolt som skal frakte soldater til fronten? Skal vi importere LNG og olje på tvers av Atlanteren for å holde stridsvogner og fregatter i drift?
Under ingen omstendigheter skal mine barn risikere livet for en konflikt som er fremdyrket av politikere som ikke lenger behersker sitt eneste mandat: diplomati. De skal ikke sitte trygt i Norge, slik Frølich, Søreide og resten av det politiske presteskapet planlegger, mens våre barn sendes ut for å rydde opp etter deres katastrofale strategiske dømmekraft.
Ideen om denne opprustningen har utviklet seg til en svindel av historiske proporsjoner. Ingen rasjonell aktør tror at Russland kommer til å vente til 2028 eller 2030 med et hypotetisk angrep. Det er politisk fantasi — brukt som argument for å skuffe store pengesummer inn i et system som lekker som en sil. Og nettopp lekkasjen synliggjøres når Frølich påpeker mangelen på helt elementært materiell: telt som ikke tåler regn, mangelfulle skuddsikre vester og en hær som knapt har utstyr til egen overlevelse. Hvor ble det av milliardene, Petter? De tre siste årene har Hæren fått et historisk ressursløft, men står likevel uten de mest basale behov dekket. Forklaringen er enkel: Den dyreste delen av et militært budsjett er vedlikehold og drift — og den kostnaden vil eksplodere i årene som kommer. Vi eier knapt nok mannskap til 1,5 fregatt, men skal angivelig drifte seks.
Når argumentasjonen kollapser vender de som alltid tilbake til det historiske perspektivet — deres eneste intellektuelle redningsplanke. De kaster rundt seg referanser til andre verdenskrig som om årsaken til konflikten var for lave forsvarsbudsjetter, og ikke det faktum at Frankrike, Storbritannia og USA presset Tyskland inn i økonomisk ruin og dermed banet veien for en diktator. Skal vi virkelig repetere feilene fra Versailles? Skal vi bruke pengene våre på krig, våpen og frykt mens infrastruktur råtner og befolkningen blir stadig fattigere?
Og så til kjernen: Frølich spiller Pied Piper of Hamelin. Våre politikere spiller den samme rollen. Der eventyrets fløytist lokket barna ut av byen som hevn for manglende betaling, lokker Frølich det norske folk med løfter om trygghet — så lenge vi betaler, ofrer og stiller opp. Hans politiske fløytespill er enkelt: «Gi oss mer penger, flere soldater og et større mandat, ellers vil katastrofen komme.» Og dersom vi ikke betaler, ikke underordner oss, vil han — som en moderne Piper — gladelig føre våre barn mot elvens bredder: frontlinjen. Et løfte innpakket i propaganda, framført til lyden av en velregissert pressekonferanse.
Det finnes mange teorier om hvorfor barna døde i fortellingen om Piper fra Hameln. Den eneste som mangler, er varianten der korrupte politikere lurer dem til fronten for å berike seg selv og sine allierte i en evigvarende krig. Ikke fordi de må, men fordi de ikke lenger kan det politikere i sin reneste form er satt til å gjøre: diplomati. En politiker som fører krig er som å sette en skorsteinsfeier til å styre en fiskebåt — du vet hvordan det ender.
Det som nå skjer er historisk uklokt på et nivå som stadig overgår seg selv. Og hvis vi ikke ser parallellen, gjentar vi ikke bare historien — vi skriver en dummere versjon av den.
