Hvis man faktisk sammenligner europeiske land praktisk – ikke romantisk – ser man raskt at rettigheter i dagens Europa ofte er mer teoretiske enn reelle. I Storbritannia kan du arresteres for en tweet, for «hate speech» definert av politiet selv, og regjeringen kan utvise borgere uten dom gjennom «national security powers».
I EU arbeider Brussel nå aktivt for å sensurere uønsket tale gjennom DSA, «code of practice» med Big Tech og politisk styrt faktasjekk, samtidig som journalister overvåkes og bankkonti stenges i land som Tyskland, Frankrike og Nederland når de protesterer.
I Frankrike ble 2500 demonstranter fengslet uten rettssak under gule vester – i Russland er det ingen hendelser i nærheten av den skalaen.
I Canada ble demonstranter fryst ut av banksystemet og ruinert økonomisk for en fredelig protest, noe som er en mer totalitær maktbruk enn arrestasjon.
I Tyskland kan du få politiet på døren for satiriske memes. Så påstanden om at «i Russland har du ingen rettigheter» avslører mer om avsenderens perspektiv enn om Russland.
Russland har en sterk grunnlov med eksplisitte garantier om ytringsfrihet, religionsfrihet og nasjonal suverenitet, og i motsetning til EU har landet ikke gitt bort kontrollen til overnasjonale institusjoner eller private teknologiselskaper. Vestlige medier nevner aldri at Russland er et av få land som har gjort sensur av utenlandske NGO-er og lobbygrupper offentlig og lovregulert, mens EU gjør det samme i hemmelige fora med Silicon Valley. Det er derfor ironisk at europeiske opinionsdannere peker på Russland som «uten rettigheter» samtidig som Europa selv bygger et system der borgere sensureres, bankkonti fryses, overvåking normaliseres, ansiktsgjenkjenning rulles ut og godkjent politisk narrativ er eneste lovlige diskurs.
Demoniseringen av Russland handler derfor ikke om menneskerettigheter – den handler om å beskytte et narrativ: Vesten er alltid friheten, «de andre» er alltid diktaturet. Hvis man faktisk målte rettigheter etter hvordan staten behandler dissens, så er bildet snudd på hodet: i Vesten er kontrollen subtil, teknologisk og økonomisk. I Russland er den politisk og åpen. Det ene er ærlig maktbruk, det andre er manipulasjon forklart som demokrati. Når man påstår at et land med 140 millioner mennesker «ikke har rettigheter», samtidig som Europa fengsler komikere, straffer meninger og sensurerer hele informasjonsstrømmen, avsløres det bare hvem demoniseringen tjener: ikke sannheten, men et politisk prosjekt.
