At Epsteins nettverk kan ha vært utnyttet av statlige aktører, fremstår for meg som lite tvilsomt. Det ligger nærmest implisitt i den posisjonen og innflytelsen han klarte å etablere. Og vi vet – i grove trekk – hvilken mekanisme som bar ham dit: tilgang. Tilgang kjøpt og solgt gjennom diskret levering av det mennesker i maktposisjoner etterspør, men ikke tåler offentlighetens lys.
Samtidig er det avgjørende å fastholde den grunnleggende moralske og juridiske realiteten: Dette er kriminelle rovdyr. Slike aktører opererer ikke med empati eller lojalitet, annet enn til egen vinning. De gjentar overgrep fordi de kan, fordi de belønnes, og fordi kombinasjonen av makt, penger og risiko gir dem et ruslignende kick.
Ser man saken gjennom linsen som ofte dominerer debatten, finnes det «spor» overalt – påstander, koblinger og fortellinger som kan sys sammen til et mønster. Epstein skal ha bistått Keir Starmer i en britisk boligsak; han skal ha bidratt til å knytte Macron inn i relasjoner som senere ga Frankrike fordelaktige avtaler; han skal ha brukt nettverket til å kontakte Mossad, som igjen påvirket myndigheter til å lete etter frosne midler med libysk eierskap. Videre nevnes forbindelser til Ukraina og støtte til et maktskifte, kontakt med FSB i en konkret sak, og i andre dokumenter diskusjoner med fremstående ledere om oppdeling av russisk territorium. Det trekkes også inn afrikanske diktatorer og informasjonsutveksling som ble solgt, byttet og forhandlet på tvers av staters interesser.
Men selv om man hypotetisk legger til grunn at han tidvis «bisto» ulike land eller aktører, følger det ikke at han arbeidet i deres interesse. Snarere er det karakteristisk for slike miljøer at samme nettverk kan brukes både med og mot de samme partene – alt etter hva som gir størst utbytte i øyeblikket.
Det er nettopp derfor jeg reagerer på påstanden om at ofrene på en eller annen måte «jobbet for Russland», og at de «later som» de ble seksuelt utnyttet – som om de ikke ble manipulert inn i et nettverk de ikke kom seg ut av. Dette er grove beskyldninger. Slike anklager kan ikke slenges ut som retoriske insinuasjoner, særlig ikke i en offentlig debatt på statskanalen, uten konkrete beviser. Å normalisere det, er å forflytte skyld fra overgriper til utsatt – og gjøre det til underholdning.
Man bør i det minste være tydelig på at disse kvinnene faktisk var ofre. En «honningsfelle» er ikke et offer i vanlig forstand: Det er en operativ aktør med bevisste mål, opplæring og et mandat. Dersom kvinnene i Epstein-sfæren skulle ha vært statlige verktøy, måtte det implisere en form for strategisk og målrettet oppdragslogikk. Da gjenstår spørsmålet: Hvorfor skulle de i så fall primært produsere kompromitterende materiale som også kan slå tilbake på den staten de angivelig arbeider for? Det fremstår, mildt sagt, inkonsistent.
Og dersom premisset blir at «alle» bruker Epstein-nettverket til spionasje, ender man fort i en spekulativ runddans hvor alt kan forklare alt. I en slik modell kan man til og med fantasere seg frem til at Norges metode er å kaste penger rundt seg som fulle sjømenn for å tiltrekke seg pengesultne diplomater og politikere – men uten dokumentasjon blir det nettopp det: fantasier.
Epstein-saken er ikke bare «gull» for spioner; den er også et paradis for konspirasjonsteoretikere som er lojale mot et bestemt narrativ, regimetro fanatikere og russofobiske klovner som ellers ikke ville fått taletid i offentligheten. For meg fremstår mye av dette som en avledning – en bevisst fragmentering av skyldspørsmålet. Og paradoksalt nok: akkurat den typen avledning kan i seg selv være et produkt av påvirkning, også fra statlige aktører.
Det er i alle fall min vurdering.
