Strømnettet er for svakt. Vann- og avløpssystemene lekker og brytes ned. Jernbanen er et evig vedlikeholdsetterslep. Veinettet, som hele landet er avhengig av, slites ned uten at det bygges opp igjen i takt med behovet. Og sivil beredskap? Den fremstår mer som formuleringer i dokumenter enn som reell evne når det faktisk gjelder.
Dette er ikke nye problemer. De er kjent, dokumentert og gjentatt i årevis. Likevel skjer det ikke det som må til. Ikke fordi vi mangler penger, men fordi vi ikke prioriterer.
Rundt 450 milliarder kroner i året brukes på kortsiktige tiltak som kjøper politisk stillhet. Det er forbruk forkledd som ansvarlighet. Det gir inntrykk av handlekraft, men bygger ingenting som varer. Samtidig brukes avkastningen fra sparepengene våre som en ekstra driftskonto. Det som skulle sikre fremtiden, brukes til å holde systemet gående litt til, uten å reparere det som faktisk er ødelagt.
Tallene avslører alvoret. Ett eneste år med denne pengebruken kunne tatt igjen enorme deler av etterslepet på kritisk infrastruktur. Vi kunne sikret vann, strøm og veier. Vi kunne bygget et samfunn som faktisk tåler belastninger. I stedet lar vi det forfalle mens pengene forsvinner uten varig effekt.
Samtidig ser vi hvordan andre land planlegger for flere tiår frem i tid. De bygger kapasitet, robusthet og strategisk handlingsrom med lange linjer. Her hjemme fremstår styringen mer som ad hoc. Vi reagerer når problemene blir akutte, i stedet for å ligge i forkant. Vi tar grep når presset blir stort nok, ikke når kunnskapen tilsier at det er nødvendig. Det er ikke langsiktig styring. Det er brannslukking.
Så kommer det mest alvorlige. Det planlegges forsvarsinvesteringer på over 1650 milliarder kroner. Et sterkt forsvar er nødvendig. Men hva slags sikkerhet er det vi egentlig kjøper oss? Og hva er det vi samtidig velger bort?
Er vi virkelig så kortsiktige at vi bruker enorme summer på det vi kaller sikkerhet, basert på militære strategier som i stor grad tilhører en svunnen tid, samtidig som vi lar vårt eget samfunn brytes ned innenfra? Hva hjelper gamle systemer hvis strømmen svikter, veinettet kollapser eller vannforsyningen ikke fungerer når det gjelder?
Og så er det beredskapen. Den vi stadig får høre at er styrket. Det er vanskelig å ta på alvor. Når sentrale områder som Oslo og andre store byer i Norge i praksis står uten tilstrekkelig luftvern, og når vårt eneste oljeraffineri på Mongstad og våre oljeinstallasjoner, heller ikke er nok beskyttet, er det ikke en detalj. Det er et alvorlig varselsignal. Det viser hvor stort gapet er mellom det vi sier og det vi faktisk gjør.
Samtidig skjer det noe som rammer oss alle direkte. Matvarer, det mest grunnleggende vi trenger, kontrolleres i praksis av noen få aktører. Denne monopoliseringen presser prisene opp og valgmulighetene ned. Det er ikke et marked som fungerer. Det er et system som tapper oss. Et stille ran, gjennomført i fullt dagslys.
Når kritikken kommer, skyves ansvaret bort. EØS-avtalen trekkes frem som forklaring, som om vi ikke lenger styrer oss selv. Jeg avviser det. Avtalen setter rammer, men den bestemmer ikke om vi vedlikeholder vannrør, bygger veier eller sikrer beredskap. De valgene tas her. Når Jens Stoltenberg og andre peker på EØS, handler det om begrensninger i virkemidler, ikke om at vi er fratatt ansvar.
Dette er kjernen: Vi har handlingsrom. Vi bruker det bare ikke. Vi velger det enkle, det kortsiktige og det som skaper minst motstand. Resultatet er at det som faktisk holder samfunnet oppe, sakte brytes ned.
Dette er ikke lenger et spørsmål om retning. Det er et spørsmål om realitetsorientering. For akkurat nå oppfører vi oss som om vi kan kjøpe oss ut av konsekvensene av egne valg. Det kan vi ikke.
Så la oss stille det ubehagelige spørsmålet: Er vi i ferd med å bygge en falsk trygghet, der vi investerer i symboler på sikkerhet, mens fundamentet under oss smuldrer?
Norge mangler ikke penger. Vi mangler vilje til å bruke dem riktig. Og da blir vi et land i forfall bak en fasade av rikdom.
