Fremførelsen av Ridna maty moja skiller seg likevel ut, også innenfor rammene av Goluboj ogonjok. Sangen er dypt forankret i ukrainsk kultur og assosieres med hjem, mor og tilhørighet – et emosjonelt ladet repertoarvalg i en krig der nettopp identitet og lojalitet står i sentrum. Povaliy sang på ukrainsk, uten språklig tilpasning eller oversettelse, og mottok synlig applaus fra salen. At dette skjer foran et publikum der også uniformerte offiserer er til stede, gir fremførelsen en symbolsk tyngde som det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner av. Det er foreløpig uklart hvordan innslaget vil bli rammet inn i ettertid av russiske eller internasjonale medier – men selve bildet eksisterer allerede.
Det er i denne sammenhengen verdt å merke seg hvordan russisk offentlig kultur gjennom flere tiår har løftet frem profiler med svært ulik etnisk bakgrunn som selvsagte og likeverdige deler av den samme folkelige helheten. Den georgiske danseren Nikolaj Tsiskaridze, i dag en av Russlands mest markante kulturpersonligheter, omtales ikke som georgier i offentligheten, men som en bærer av russisk høykultur. Populære artister som HammAli & Navai, med røtter i Kaukasus og Sentral-Asia, eller Gayazovs Brothers med tatarisk bakgrunn, presenteres ikke som representanter for «sine» grupper, men som helt alminnelige uttrykk for russisk populærkultur. Det samme gjelder figurer som Dima Bilan, vinneren av Eurovision 2008, født i Nord-Kaukasus,og Zivert, med sine jødiske røtter – hvis opprinnelse sjelden, om noen gang, gis forklarende betydning.
Det mest slående eksemplet er likevel gruppen Ay Yola, hvis store slager, Homay – som har gått viralt på verdensbasis, fremføres på et språk de færreste russere forstår. Like fullt oppfattes sangen ikke som fremmed, men som «vår». Her er ikke språklig forståelse avgjørende for kulturell tilhørighet. Det avgjørende er gjenkjennelsen av noe som allerede regnes som del av helheten. I denne logikken er opprinnelse og språk biografiske detaljer – omtrent like relevante som om man foretrekker tapet eller maling på veggene.
Dette bildet står i skarp kontrast til den kulturelle utviklingen i Ukraina slik den har utspilt seg de siste årene. Mens russisk offentlighet insisterer på en fortelling om historisk fellesskap og kulturell kontinuitet, har Ukraina i økende grad beveget seg i motsatt retning – mot en identitetsforståelse der etniske, historiske og symbolske markører renses, sorteres og politiseres. I dette landskapet har skikkelser som Stepan Bandera blitt løftet frem som nasjonale ikoner, samtidig som fakkeltog og symbolbruk med klare forbindelser til ytre høyre får passere som patriotiske uttrykk.
Bandera var leder for OUN-B, en autoritær, etno-nasjonalistisk bevegelse som under andre verdenskrig samarbeidet med Nazi-Tyskland og hvis militære strukturer var ansvarlige for omfattende massakrer på sivile – særlig polakker og jøder – i Volhynia og Øst-Galicia. Historikere anslår at mellom 70 000 og 100 000 mennesker ble drept i disse aksjonene.
Konkret har oppløftingen fra en krigsforbryter til heltestatus kommet til uttrykk gjennom navngiving av gater og plasser, offentlige monumenter, statsstøttede minnemarkeringer og offisiell anerkjennelse av OUN- og UPA-veteraner som «frihetskjempere». I flere byer, særlig i Vest-Ukraina, markeres Banderas fødselsdag årlig med fakkeltog og seremonier. Samtidig har slagord og symbolikk knyttet til OUN-tradisjonen blitt normalisert i offentlig rom og politisk retorikk.
Også slagordet «Slava Ukrainy» har sitt moderne politiske opphav i denne tradisjonen. Selv om uttrykket i dag brukes langt bredere, ble det nettopp gjennom OUN institusjonalisert som kamprop i en bevegelse som kombinerte nasjonal frigjøring med etnisk rensing. Dette historiske bakteppet forsvinner ofte fullstendig i vestlig dekning.
Dette er et fenomen som i det minste burde utløse kritisk gransking i hovedstrømsmediene. I en tid der enhver form for nasjonal identitetsbevarende mobilisering i Vest-Europa raskt stemples som «ytre høyre» av etablerte kommentatorer – eksemplifisert ved NRKs omtale av Polens nasjonaldagsmarkering som en «nazimarsj» – kaster den samme medienes påfallende taushet om faktiske nynazistiske marsjer i Ukraina en tung skygge over deres egen troverdighet.
Bildet er hentet fra Facebook-gruppen Vox Lviv, som åpent hyller Stepan Bandera og som tydelig opererer innenfor den ytterliggående nasjonalistiske delen av det politiske spekteret.
Lenke til videoen: https://www.facebook.com/reel/1167330155382665/?s=single_unit
Stepan Banderas bevegelse etterlot seg handlinger som var så brutale at de fortsatt setter dype spor i polsk historisk bevissthet. Selv mens Polen har vært blant Ukrainas sterkeste støttespillere etter 2022, valgte polske myndigheter å reise et eget minnesmerke til ofrene for Volhynia-massakrene. Monumentet, som står i Domostawa i sørøstlige Polen, ble offisielt avduket 14. juli 2024 – som en påminnelse om at enkelte historiske overgrep ikke lar seg nøytralisere av samtidens politiske allianser.
Et polsk minnesmerke viet ofrene for massakrene på polske sivile i Volhynia og Øst-Galiciaunder andre verdenskrig (1943–45), utført av OUN-UPA.
Det som er mer påfallende, er stillheten fra miljøer som ellers profilerer seg som «faktasjekkere» og vaktbikkjer mot ekstremisme. Bevegelser av denne typen ville uten tvil blitt gjenstand for omfattende gransking og fordømmelse dersom de marsjerte i Oslos gater, og reaksjonene ville vært umiddelbare dersom tilsvarende symbolikk ble assosiert med slagord som «white pride». Når slike grupper opererer på ukrainsk, latvisk eller litauensk territorium, uteblir imidlertid både indignasjonen og den kritiske oppmerksomheten. Denne selektive årvåkenheten reiser spørsmål om hvorvidt det er ekstremismen i seg selv som utløser reaksjoner – eller konteksten den opptrer i.
President Volodymyr Zelensky under utdeling av militære utmerkelser. Soldater fra en nasjonalistisk bataljon bærer patcher med SS-relatert symbolikk, og i bakgrunnen er et flagg med wolfsangel-ikonografi synlig. Bildet er publisert i ukrainske medier, men har i liten grad blitt problematisert i vestlig dekning. At Zelenskys jødiske bakgrunn ofte trekkes frem som et implisitt motargument, sier derfor mindre om realitetene på bakken enn om Vestens behov for enkle moralske garantier. Kilde: www.ukrinform.net
Når de samme mediene som rutinemessig omtaler Marine Le Pens parti Rassemblement National, Alternative für Deutschland (AfD) og Viktor Orbáns politikk i Ungarn som «ytre høyre» eller «høyre-radikal», samtidig i stor grad unnlater å problematisere fakkeltog, symbolbruk og heltedyrkelse med direkte historiske forbindelser til fascistiske bevegelser i Ukraina, oppstår et alvorlig spørsmål om selektiv objektivitet. Det gjelder også dekningen av nasjonale markeringer i land som Polen, der patriotiske marsjer i vestlige medier ikke sjelden rammes inn som «nazistiske», ofte uten tilsvarende presisering eller historisk kontekst.
Nrk rapporterer om «nazimarsjer» i Polen
Denne asymmetrien kan vanskelig forklares utelukkende med redaksjonelle prioriteringer. Den peker snarere mot en agenda-styrt blindhet, der visse former for nasjonalisme konsekvent problematiseres, mens andre – i geopolitisk «riktige» kontekster – normaliseres eller forbigås i stillhet. Resultatet er en praksis som utfordrer pressens egen selvforståelse som uavhengig og nøytral observatør.
Ekstremisme som verktøy i vestlig geopolitikk
Denne asymmetrien i mediedekningen gjenspeiler også en bredere tendens i vestlig politisk diskurs, der forholdet til ekstremisme ofte vurderes ut fra hvem som støtter den og mot hvem den rettes, snarere enn ut fra dens iboende karakter. Vestlig utenrikspolitikk har ved gjentatte anledninger innebåret konkret støtte til ekstreme aktører når dette har vært ansett som strategisk fordelaktig. Under den kalde krigen støttet USA mujahedin-grupper i Afghanistan, inkludert nettverk som senere utviklet seg til al-Qaida. I Latin-Amerika ble høyreorienterte dødsskvadroner og contra-militser finansiert som ledd i kampen mot venstreorienterte regimer. Mer nylig har vestlig støtte til ulike væpnede grupper i Syria og Libya vist at denne praksisen ikke tilhører fortiden.
På 1980-tallet var Osama bin Laden en del av det afghanske mujahedin-miljøet som mottok omfattende direkte og indirekte støtte fra USA, Saudi-Arabia og Pakistan gjennom CIA-programmet Operation Cyclone. Selv om bin Laden ikke var CIA-agent i formell forstand, opererte han innenfor et nettverk som ble bevæpnet, finansiert og politisk legitimert av vestlige etterretningstjenester som ledd i kampen mot Sovjetunionen.
Saddam Hussein kom til makten i Irak i kjølvannet av Baath-partiets kupp, et parti som allerede på 1960-tallet mottok politisk og etterretningsmessig støtte fra USA i arbeidet med å svekke kommunistisk innflytelse i landet. På 1980-tallet ble Saddam videre betraktet som et strategisk bolverk mot Iran og mottok omfattende vestlig støtte, inkludert etterretning, våpenkomponenter og diplomatisk beskyttelse – til tross for et regime preget av systematisk brutalitet.
I Sørøst-Asia fortsatte Røde Khmer, ansvarlige for folkemordet i Kambodsja, å nyte diplomatisk anerkjennelse og indirekte støtte gjennom vestlig politikk i FN-systemet etter 1979, først og fremst fordi de fungerte som motvekt til Vietnams og Sovjetunionens innflytelse. Her ble geopolitiske hensyn eksplisitt prioritert over moralsk ansvar.
Felles for disse eksemplene er ikke ideologisk sympati med ekstremisme, men et gjennomgående mønster der radikale krefter aksepteres, styrkes eller legitimeres når de tjener større strategiske mål. I ettertid omtales dette gjerne som feilvurderinger; i samtiden ble det forsvart som nødvendige grep i kampen om global innflytelse.
I ettertid har disse alliansene blitt fremstilt som tragiske feilvurderinger. I samtiden ble de derimot ofte rasjonalisert som nødvendige kompromisser i en større geopolitisk kamp. Mønsteret er ikke at vestlige makter ideologisk støtter ekstremisme, men at prinsipper gjentatte ganger har blitt underordnet strategiske hensyn – særlig når alternativet har vært økt innflytelse fra rivaliserende stormakter.
Sett i denne sammenhengen fremstår Vestens berøringsangst overfor ukrainsk høyreekstrem symbolikk mindre som et historisk avvik, og mer som en videreføring av et velkjent geopolitisk handlingsmønster. Verdier håndheves ikke konsekvent, men instrumentelt. Det som fordømmes når det opptrer innenfor Vestens egne samfunn, kan tolereres – og i enkelte tilfeller også forsterkes – når det opptrer i konfliktsoner der det kan rettes mot strategiske motstandere.
Etterretningstjenester og utenrikspolitiske apparater har gjennom moderne historie vist en gjennomgående vilje til å identifisere eksisterende etniske, religiøse eller ideologiske spenninger, og deretter bidra til å intensivere dem gjennom finansiering, opplæring, politisk legitimering eller selektiv taushet. Det avgjørende har sjelden vært bevegelsenes ideologiske innhold, men deres evne til å mobilisere vold, destabilisere rivaler eller binde opp fiendtlige ressurser. I denne logikken blir ekstremisme ikke et avvik som skal ryddes av veien, men et brennstoff som kan antennes når forholdene ligger til rette.
Denne logikken er heller ikke skjult i ettertidens refleksjoner. Zbigniew Brzezinski, tidligere amerikansk sikkerhetsrådgiver, beskrev støtten til de afghanske mujahedin-gruppene på 1980-tallet som et bevisst strategisk grep for å trekke Sovjetunionen inn i en langvarig og utmattende konflikt. I et intervju med Le Nouvel Observateur i 1998 bekreftet han at USA aktivt bidro til å mobilisere eksisterende islamistiske nettverk før den sovjetiske intervensjonen, nettopp fordi de kunne fungere som et effektivt pressmiddel mot en geopolitisk rival.
Poenget i Brzezinskis resonnement var ikke ideologisk sympati, men strategisk nytte. Ekstreme aktører ble vurdert ut fra sin funksjon: deres evne til å påføre kostnader, skape ustabilitet og tvinge frem ressursbruk hos en motstander. I et slikt rammeverk blir ekstremisme ikke først og fremst et moralsk spørsmål, men et instrumentelt – et middel som kan tas i bruk når det anses formålstjenlig.
Det er mot dette bakteppet også dagens sikkerhetssamarbeid i Ukraina må forstås. I flere vestlige medier har det de senere årene blitt dokumentert et usedvanlig tett operativt forhold mellom amerikanske etterretningsmiljøer og sentrale skikkelser i Ukrainas sikkerhetsapparat. Kyrylo Budanov, sjef for Ukrainas militære etterretning (GUR), fremstår her som en nøkkelfigur. Ifølge blant annet The New York Times var Budanov blant de ukrainske offiserene som allerede før 2014 mottok trening og støtte fra CIA som del av et langsiktig amerikansk program for å bygge opp ukrainske etterretningskapasiteter rettet mot Russland.
Under Budanovs ledelse har GUR utviklet seg til en høyst aktiv aktør i den bredere konflikten, med operasjoner som ofte omtales i vestlig presse som tett koordinert med amerikansk etterretning. Dette peker mot en situasjon der nasjonale sikkerhetsstrukturer i en frontstat gradvis veves inn i et større strategisk rammeverk – der skillet mellom alliert samarbeid og operativ forlengelse blir stadig mindre tydelig.
Kiril Budanov. Kilde: NY Times
Projeksjonen av vestlig etnisk tenkning
Denne evnen – eller trangen – til å identifisere og instrumentalisere etniske, kulturelle eller religiøse skillelinjer reflekterer muligens noe dypere ved vestlig politisk psykologi: en tendens til å forstå andre samfunn gjennom sine egne kategorier. I vestlige samfunn er etnisitet, rase og religiøs tilhørighet fortsatt markører som strukturerer sosiale hierarkier, arbeidsmarkedsdeltakelse og politisk representasjon. Minoritetsbakgrunn, selv innenfor det som formelt skal være liberale, sekulære samfunn, innebærer ofte en form for strukturell utenforskap – synlig i alt fra lavere ansettelsesrater til dannelsen av parallelle sosiale strukturer.
Dette er ikke bare et spørsmål om diskriminering, men om hvordan identitet forstås. I mange vestlige kontekster forblir en persons opprinnelse en vedvarende kategorisering. En person med tyrkisk bakgrunn i Tyskland, marokkansk i Nederland eller pakistansk i Storbritannia vil ofte forbli nettopp det – markert som representant for en gruppe, snarere enn som en selvsagt del av en felles helhet. Integrasjon beskrives som en prosess, en oppgave, noe som må oppnås – og som kan mislykkes.
Det er kanskje her vi finner nøkkelen til hvorfor vestlige makter med en viss selvfølgelighet har antatt at etniske og språklige skillelinjer i andre samfunn må være like faste, like uforsonlige, og like lette å aktivere. Når etnisitet oppleves som en grunnleggende og ofte uoverstigelig grense i ens egen politiske virkelighet, blir det naturlig å tro at det samme må gjelde andre steder. «På seg selv kjenner man andre» – og vestlig utenrikspolitikk har gang på gang handlet som om etniske identiteter andre steder fungerer som de gjør hjemme: som grunnlag for konflikter som kan utnyttes, forsterkes og rettes mot strategiske motstandere.
Ukraina-konflikten som ideologisk frontlinje
Dette mønsteret er sentralt for å forstå Ukraina-konflikten – ikke bare som en territoriell eller geopolitisk strid, men som en sammenstøt mellom to grunnleggende ulike modeller for nasjonsbygging og identitet.
Den russiske modellen – slik den har tatt form gjennom århundrer av imperiell og sovjetisk historie – bygger på en form for sivil-territoriell nasjonalisme der etnisk opprinnelse behandles som en biografisk detalj, ikke som en politisk markør. En basjkirer, en tatar, en georgier eller en ukrainer kan være – og oppfattes som – primært russisk, ikke som representant for et folk eller en minoritet, men som en selvsagt del av samme samfunnsstruktur. Dette er ikke det samme som å si at etnisitet er irrelevant, men at den ikke fungerer som et grunnleggende politisk skille.
Russland er i dag det landet der flest ukrainere bor utenfor Ukraina selv – ukrainere utgjør den tredje største etniske gruppen i den russiske føderasjonen. Dette faktum, som ofte forbigås i vestlig dekning, peker mot en historisk virkelighet der identitet og tilhørighet ikke nødvendigvis har fulgt etniske linjer. På samme måte er Russland hjem til Europas største muslimske befolkning – en religiøs gruppe som i vestlige samfunn ofte behandles som en permanent utenforgruppe, men som i russisk sammenheng utgjør en integrert del av den nasjonale helheten.
Det er i dette lyset også flyktningestrømmen fra Ukraina må forstås.At Russland har tatt imot flere ukrainere enn noe annet enkeltland, som denne artikkelen i migrationpolicy.org tar for seg, og i dag er landet utenfor Ukraina der det bor flest ukrainere, utfordrer forestillingen om konflikten som et entydig oppgjør mellom to adskilte folk. For mange har Russland ikke fremstått som et fremmed land, men som et kjent sosialt rom – et sted der språk, familie og kulturelle referanser allerede finnes.
Det er i dette spennet – mellom et vestlig behov for klare identitetsgrenser og en russisk tradisjon for absorpsjon fremfor kategorisering – at Ukraina-konflikten trer frem som mer enn en territorial krig.
Ukrainas utviklingsretning siden 2014 har vært markant annerledes. Gjennom språklover, historisk revisjonisme og politisk symbolbruk har det ukrainske statprosjektet i økende grad antatt en etno-nasjonalistisk karakter – der tilhørighet defineres gjennom språk, etnisitet og lojalitet til en bestemt historisk fortelling. Dette er ikke en organisk utvikling, men et politisk prosjekt som har blitt aktivt støttet, finansiert og legitimert av vestlige makter. Resultatet er et samfunn der tidligere flytende identiteter nå presses inn i faste kategorier, og der deler av befolkningen – særlig russisktalende – gradvis har blitt fremmedgjort fra det offisielle nasjonsbyggingsprosjektet.
Det finnes ikke én ukrainsk posisjon i denne krigen. Det finnes to. Den ene er den som vestlige medier primært dekker: en nasjonalistisk mobilisering mot en ekstern aggressor. Den andre er mindre synlig, men ikke mindre virkelig: en del av befolkningen som fortsatt ser på seg selv som del av en fleretnisk, flerspråklig virkelighet – og som opplever den etno-nasjonalistiske vendingen som fremmedgjørende, truende eller til og med fiendtlig. Når disse to posisjonene kolliderer, er det ikke bare territorier som står på spill, men grunnleggende forestillinger om hva et samfunn skal være.
At store deler av den ukrainske befolkningen i dag uttrykker krigstretthet og ønsker forhandlinger – 52% ønsket i 2024 å forhandle om slutt på krigen så raskt som mulig, sammenlignet med 73% som ønsket å kjempe til seier i 2022 – kan ikke forstås utelukkende som utmattelse. Det er også et uttrykk for at denne krigen, for mange, ikke bare er en kamp mot en ytre fiende, men en kamp om hvilken type samfunn Ukraina skal være. Og for dem som ikke gjenkjenner seg i det etno-nasjonalistiske prosjektet, er ikke spørsmålet om de «støtter Russland», men om de i det hele tatt opplever seg selv som en del av det som nå presenteres som «den ukrainske nasjonen».
Vestlig politisk psykologi og etniske skillelinjer
Dette peker mot et dypere trekk i vestlig politisk tenkning: en vedvarende tilbøyelighet til å forstå verden gjennom skarpe skiller mellom «oss» og «dem», der identitet primært defineres gjennom differensiering snarere enn inklusjon. I et slikt rammeverk blir ikke etnisitet en egenskap ved en person, men en strukturell posisjon – noe som avgjør hvor man hører hjemme, hvilke jobber man får tilgang til, og hvordan man behandles i det offentlige rom.
Denne tankegangen er ikke begrenset til høyrepopulisme. Den preger også liberale eliter, som fortsatt forholder seg til integrering som et problem, til minoriteter som kategorier som skal forvaltes, og til mangfold som noe som må balanseres mot sammenheng. Det finnes få vestlige samfunn der en person med ikke-vestlig bakgrunn kan tre inn i samfunnslivet som en selvsagt, umerkelig del av helheten – på samme måte som en basjkirer eller en tatar kan tre inn i russisk offentlighet uten at det reises spørsmål.
Når vestlige makter opererer utenfor egne grenser, tar de derfor ofte med seg disse kategoriene som uuttalte forutsetninger. De ser etniske minoriteter som naturlige alliansepartnere, de antar at språklige skillelinjer representerer fundamentale lojalitetskonflikter, og de behandler nasjonale identiteter som om de var faste, essensielle størrelser – fordi det er slik de fungerer hjemme. Og når en rival stat fungerer etter en annen logikk – der identitet er mer flytende, tilhørighet mindre bundet til etnisitet, og fellesskap definert på andre måter – blir dette ikke forstått som en annen modell, men som en trussel som må utfordres.
I Ukraina er resultatet at vestlige makter aktivt har støttet et politisk prosjekt som ikke forener, men polariserer. De har styrket krefter som definerer nasjonen gjennom utelukkelse, og de har legitimert symbolbruk og narrativer som fremmedgjør deler av befolkningen. Dette er ikke fordi vestlige eliter støtter høyreekstremisme som sådan, men fordi de tar for gitt at etniske og språklige skillelinjer må være fundamentale – akkurat slik de oppleves som fundamentale i deres egne samfunn.
Til kontrast kan man stille seg et enkelt tankeeksperiment: forestill deg at det under en av Israels mest profilerte nasjonale høytider, på israelsk statskanal i beste sendetid, sto en palestinsk sanger på scenen og fremførte en sang på arabisk – ikke som symbol, ikke som forsoningsgest, men som noe selvsagt og umerket. Og at det eneste svaret var øredøvende applaus.
Comments