Gass- og energisektoren skiller seg fra dette bildet. Norsk gassprodusjon går på full kapasitet, og både infrastruktur og markedsforhold tilsier at industrien kan utvides betydelig dersom investeringer og politiske rammevilkår legger til rette for det. Med en mulig framtidig dobling av kapasiteten vil gassrelaterte eksportinntekter dominere stadig større deler av nasjonaløkonomien, og dermed også endre kost–nytte-forholdet mellom tollbelastede industriprodukter og andre sektorer.
Et EU-medlemskap innebærer at Norge må innordne seg EUs felles energipolitikk, fiskeripolitikk og landbrukspolitikk. Dette inkluderer felles forvaltning av fiskekvoter, andeler av kontroll over kystnære ressurser og integrert styring av energimarkedet. For Norge vil dette bety et betydelig tap av nasjonal kontroll over områder som i dag forvaltes politisk og økonomisk som strategiske naturressurser.
I tillegg kommer de økonomiske bidragene et EU-medlemskap innebærer. Sammenlignbare land betaler betydelige nettobidrag til fellesskapet. For Norge, med høyt BNP per innbygger og stor eksport, ville det økonomiske bidraget svært sannsynlig overstige kostnadene som er knyttet til toll på metallsektoren alene. Metalltollen utgjør et sektorvis tap, mens EU-bidragene berører hele statsbudsjettet og vil være årlige, faste utgifter.
Når to slike økonomiske effekter sammenlignes – sektorvise tolltap versus helhetlige medlemskostnader og ressursavståelser – viser et akademisk vurderingsgrunnlag at EU-medlemskap vil være et større økonomisk inngrep for Norge enn en tollbelastning i en avgrenset industrisektor. Den samlede verdien av petroleum, naturgass, fiskeri og vannkraft er betydelig høyere enn verdien av metallsektoren, og medlemskap i EU påvirker alle disse områdene samtidig.
Status nå er at de økonomiske forholdene tilsier at toll på enkeltsektorer ikke endrer det grunnleggende premisset: EU-medlemskap innebærer større langsiktige kostnader for Norge enn tollbelastninger i den aktuelle industrien, særlig i lys av mulighetene for videre vekst i norsk energiproduksjon og kontroll over landets naturressurser.
La oss si 25 % av volumet havner over kvote og får toll. Og at denne tollen i praksis spiser 30 % av marginen på det over-kvote-volumet Da blir årlig tap omtrent: 56 mrd (inntekt) ≈ 4,2 mrd (tap) per år i tapte inntekter til EU. Totalinntekten på verdensbasis utgjør ca 80 mrd kroner. 4.2 mrd (tap) kroner altså. Altså: vondt for bransjene og lokalsamfunnene – men på nasjonalt nivå et tap i størrelsesorden et fåtall milliarder per år. Dette kan enkelt subsideres ved å for eksempel kutte på bistand til EU med 4.2 milliarder kroner.
På den andre siden koster medlemskapskontigentet til EU for Norge sin del regnet ut fra lønnsnivå og BnP rundt 60-75 mrd kroner årlig. Det er nesten 15 ganger dyrere enn tollen på ferrolegeringer og aluminium. Påstanden til Ine Eriksen Søreide og Guri Melby om at den beste løsningen er EU medlemskap er direkte desinformasjon og feilinformasjon.
Da har vi ikke en gang startet på EU’s kontroll over kyst, kvoter, energi og kritiske mineraler som de får ved et evt EU medlemskap for Norge sin del. EU får såpass sterk innflytelse at Norges økonomiske netto-uttelling (ressursrente + skatteinntekter + lønnsomhet) på kyst, kvoter, energi og sjeldne metaller reduseres med minimum. 20–30%.
Hvis vi antar at Norges effektive, årlige ressurs-uttelling reduseres med: 20-30% på de 1.270 mrd Norge tjener på disse sektorene får vi et regnestykke som gir et tap på mellom 254 – 382 mrd. NOK/år.
Et EU medlemskap vil da altså koste Norge rundt 300 – 450 mrd kroner i året kontra en et tap I industrien på ferrolegeringer og aluminium på mellom 4.5 – 15 mrd kroner.
EU-systemet bygger på prinsippet om «burden sharing» og harmonisering av produksjon og kapasitet på tvers av medlemsland. Dersom EU vurderer at et marked er i ubalanse, eller at medlemsland samlet produserer mer enn det felles systemet anser bærekraftig, kan unionen kreve reduksjon i produksjon eller pålegge fordelingsmekanismer mellom landene. Det kan altså bety i praksis ved et EU medlemskap slutten for nøyaktig de samme bedriftene de påstår de ønsker å redde arbeidsplassene til. Som Guri Melby og Ine Eriksen Søreide allerede forklarer, tollen som nå innføres den innføres nettopp på grunn av overproduksjon, vet et medlemskap i EU får EU plutselig overproduksjon i markedet igjen og de kan finne på å be norge halvere produksjonen.
Summen av dette viser at argumentet om at Norge bør melde seg inn i EU for å unngå sektorvise tollsatser ikke bare mangler økonomisk grunnlag – det står i direkte motsetning til tallmaterialet. Et EU-medlemskap innebærer strukturelle kostnader i størrelsesorden hundretalls milliarder kroner årlig, mens den aktuelle metalltollen utgjør et tosifret antall milliarder i verste fall. Å fremstille medlemskap som en økonomisk redningsoperasjon for norsk industri er derfor ikke bare feil, men fundamentalt misvisende. Den økonomiske realiteten er entydig: De sektorene EU ville overta kontrollen over er nettopp de som i dag finansierer store deler av norsk velferdsstat. Å bytte bort nasjonal råderett over kyst, kvoter, energi og kritiske mineraler for å unngå en sektorvis tollbelastning er ikke en investering – det er et netto tap uten sidestykke i moderne norsk økonomisk historie.
