Det deles så ufattelig mye løgn fra alle parter, og jeg ønsker verken å bidra til å spre løgner eller videreformidle påstander som er helt ute av proporsjoner og normalitet. Når krig begynner å ligne sport, der man gir poeng for stil fra én til ti – og til slutt gir seg selv femten.
Eller når man bevisst fremmer løgner om hundrevis av døde amerikanske soldater. Da jeg fulgte mediedekningen rundt angrepet på Kypros som et annet eksempel, og så hvordan de umiddelbart pekte på Iran, måtte jeg stille meg selv spørsmålet om disse forbanna journalistene i det hele tatt fikk karakter i geografi på skoleutdanningen.
Å påstå at Iran stod bak dette fremstod håpløst, likevel ropte man umiddelbart om artikkel 5 og 4. Storbritannia hoppet på med «forsvarsmessige» vurderinger, og EU gikk raskt ut og ga full støtte til amerikanerne. Vent litt nå, tenkte jeg – hvor har jeg sett dette før? Nettopp.
I dag kom det en ekstremt liten, men velkjent notis i VG. Dronene var ikke iranske, ikke russiske eller noe lignende, og de kom heller ikke fra Iran. Det var alt forsvarsministeren i Storbritannia ønsket å fortelle. Resten var hemmeligstemplet. Først og fremst blir folket lurt.
Natten i forveien observerte jeg varsler om spesielt to missiler som fanget min oppmerksomhet. Det ene traff en bro i Bahrain, og det andre landet i Saudi-Arabia. På videoene kan man se – i samsvar med varslene – at de kom fra en retning som ikke tilsvarer Iran, men heller noe mer i retning Jordan. Alle som kan det minste av geografi skjønner naturligvis at de heller ikke kom fra Jordan.
På den andre siden er jeg også svært bias når det gjelder presteregimet i Iran. Hvordan kan man i det hele tatt støtte et slikt regime – et regime som ender opp med å henge 16 år gamle jenter som selv har vært utsatt for overgrep av eldre menn siden de var tretten år gamle? Det er en enkel sak å være imot dette regimet, særlig når man selv har døtre og barn som har privilegiet av å vokse opp i et av de tryggeste – om ikke det tryggeste – samfunnene i Europa.
Så hvordan skal man kunne bidra til offentligheten uten samtidig å bidra til den splittelsen og konflikten som stadig legges opp til i samfunnet og på sosiale medier? Når sannferdig dekning nesten alltid utfordrer folks etablerte narrativer – eller i verste fall utløser kognitiv dissonans i en skala som gjør folk enda mer irrasjonelle. Er det i det hele tatt mulig?
Derfor utvider jeg pausen litt, med mindre dekning i dagene fremover – til tross for at jeg sa jeg skulle være tilbake for fullt denne uken. Akkurat nå føles det ikke mulig å gjøre det jeg liker best uten samtidig å bidra til økt konflikt fra begge sider. Det var aldri derfor jeg begynte med dette.
Krig og dekning av krigshendelser er heller ikke noe jeg egentlig ønsket å holde på med. Jeg kunne selvsagt analysert hvorfor Jonas Gahr Støre i kveld hylles av iranske ledere, og hvordan bistandspenger kan kjøpe – la oss si det mildt – noe tåpelig geopolitisk støtte, og hvorfor dette igjen er enda et eksempel på hvorfor norsk utenrikspolitikk trenger reform. Men det er sannsynligvis ikke det folk ønsker å lese akkurat nå.
Jeg klarer heller ikke å se amerikanske pressekonferanser uten å reagere. Det fremstår ofte så overdrevet og kunstig – nesten som mellomsekvenser fra et Call of Duty-spill eller andre krigsspill på PlayStation, som BLACK fra PlayStation 2 som jeg husker spesielt godt. Det eneste som mangler er tilsynelatende high fives, medaljer og ærespriser for en krig som ærlig talt burde og kunne vært unngått.
Og jeg misliker sterkt å være delvis enig med noen av mine største meningsmotstandere akkurat her. Når man skroter en atomavtale man selv var med på å lage – utelukkende fordi man tror man kan få en bedre – for deretter å sluke propagandaen som enkelte medier sprer om at et attentatforsøk fra en ung, sinnsforvirret person plutselig skal være et attentatforsøk fra Iran. Og når det senere glipper i en pressekonferanse at dette faktisk kan ha spilt en rolle i krigen. Eller som Trump selv sa: «I took him before he took me». Hjelpes.
Som i Venezuela blir det neppe bedre for befolkningen. Jeg har mistet troen på det også. Nå snakkes det til og med om å bevæpne grupper som selv står på terrorlistene til NATO-medlemmer. Det fløy helikoptre – israelske og amerikanske – på det partene beskriver som «spesielle oppdrag». Det som åpenbart fremstår som slipp av våpen og ammunisjon til kurdiske proxygrupper i forbindelse med en mulig bakkeinvasjon i Iran.
At kurderne igjen løper andres ærend er dessverre bare nok en bekreftelse på hvorfor denne folkegruppen verken har fått eller ser ut til å få sin egen stat. Historien viser gang på gang at de blir forlatt på slakterbenken – slik de nylig ble i Syria. Og hva følger ofte i kjølvannet av slike konflikter? Terror, massedrap, hevnaksjoner og kaos.
Dette gjør ikke kvinner fri. Det hjelper ikke jødene som bor i Iran – og heller ikke de kristne.
Jeg kommer fortsatt til å dekke pressekonferanser og skrive litt her og der. Men akkurat nå har jeg mistet lysten, litt på samme måte som når man har fått servert fiskegrateng fem dager på rad. For min del er det kanskje best å fokusere mer på Europa fremover. Samtidig sliter vi også her med ubetydelige politikere og en union som fremstår stadig mer irrelevant, ute av stand til å handle på egen hånd – med mindre det gjelder mer byråkrati og flere reguleringer.
Er det virkelig ingen andre som kjenner en slags kvalme av å måtte dele enkelte synspunkter med mennesker som Lindsey Graham, og samtidig se på Mark Rutte og bli fortalt at dette er ledere vi skal være stolte av? For meg skaper det i hvert fall en viss avsmak. Tilsynelatende skaper det hos mange heller apati – og så later man som om ikke Mark Rutte er en av de mest kvalmende politikerne i europeisk politikk.
Hva er vi egentlig redusert til? Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter den siste uken.
For dem som derimot opplever politikken og synspunktene til Lindsey Graham og Mark Rutte som mer smakfulle: hvordan klarer dere egentlig å se dem i møter med Trump, i pressekonferanser og i bilaterale samtaler uten å reagere? Neokonservatisme har aldri vært utgangspunktet for mine tekster eller analyser.
Når våre egne politikere roper om terror, krigsforbrytelser, fullskala krig og angrep på sivil infrastruktur – samtidig som videoer nå strømmer inn fra hele verden med det som ligner teppebombing – blir kontrasten vanskelig å overse. Jeg har sett videoene det siste døgnet. Det som på avstand kan se ut som et diskotek, er i virkeligheten bygninger som lyser opp når de blir truffet. De samme menneskene vi angivelig skal frigjøre, bor der.
Likevel skal vi samtidig innta den moralske høyden og peke på Russland.
Det iranske regimet burde aldri eksistert. Men dette handler åpenbart ikke primært om å fjerne regimet. Det handler om å svekke Irans militære kapasitet til et nivå hvor landets hovedfokus blir andre trusler enn de vestlige – for eksempel kurdiske opprørsgrupper eller ekstreme islamister som ønsker å destabilisere regionen og etablere kalifater.
Dette handler ikke om frigjøring. Det handler om propaganda, egeninteresser og ønsket om å bli skrevet inn i historien.
Jeg vet ikke lenger. Kanskje er det like greit å bruke mer tid på å observere fremover – forsøke å forstå mer, og se hvor dette faktisk går. Det er lite poeng i å late som om det finnes en klar plan og et kjent utfall når selv aktørene som deltar ikke vet hvordan dette vil ende.
Min største frykt nå er egentlig flyktningstrømmen som allerede beveger seg mot Tyrkia. Spørsmålet er om – og i så fall hvor mange – som etter hvert vil komme til Europa.
Hvor skal de bo? Tåler kontinentet vårt et nytt og større demografisk skifte akkurat nå? Tåler velferdsmodellene våre enda større press, der stadig færre skal bære stadig flere?
Det er kanskje disse spørsmålene som kommer til å bli de viktigste fremover.
