Mange borgeres forhold til Russland er gjennomsyret av frykt. De tenker som de vestlige lederne – i media, akademia, næringsliv og politikk – som formidler og gjentar dette verdensbildet. Det er de som skaper scenariene som skremmer folk, og deres teorier former etter hvert hele samfunnets bevissthet. Dermed fjernes mennesker gradvis fra virkeligheten. Mange av disse opinionslederne tror faktisk på sine egne fortellinger, og derfor holder de hardnakket fast ved sin støtte til Ukraina.
Dette er ikke bare løgn og propaganda.
Lederne i det politiske Vesten er fanget i et verdensbilde bygget på ideen om en ytre trussel – fra Russland, Kina, Iran eller Nord-Korea og nå Venezuela og Columbia. Bak dette ligger ikke bare ønsket om å manipulere opinionen, men også en betydelig grad av selvbedrag.
Mange kritikere av vestlige eliter nekter å tro på dette. De mener at slike forestillinger kun er bedrag, og overser at også disse lederne faktisk tror på sine egne overbevisninger. For dem finnes det bare én sannhet – deres egen.
De fleste europeiske ledere kjenner fakta like godt som sine kritikere. Men når de likevel tolker dem annerledes, blir konklusjonen blant mange: de må lyve bevisst. Folk blir altså med vilje matet med usannheter. Men meningsforskjeller oppstår ikke nødvendigvis fordi fakta er forskjellige, men fordi de tolkes ulikt. Likevel insisterer mange på at vestlige påstander om å være truet av Russland fremsettes mot bedre vitende.
De er overbevist om at alle som kjenner fakta må komme til samme konklusjon som dem selv – alt annet må være løgn. Under dette ligger forestillingen om at det bare finnes én sannhet, og at de selv eier den. Men sannheten er ikke uavhengig av perspektiver. Fakta i seg selv er nøytrale; det er våre tolkninger av dem som skaper forskjellen mellom sannhet, feil og løgn.
Frankrikes president Emmanuel Macron illustrerer hvordan en leder, selv med kjennskap til fakta, kan komme til meninger som springer ut av et bestemt verdensbilde. I et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung hevdet han:
«Vi er i en permanent konfrontasjonstilstand. Foruten terrorisme er Russland den største strukturelle trusselen mot europeere. Det setter vår kollektive sikkerhet i fare.»
Han vet godt hvilke forhold som utløste krigen i Ukraina – han var selv delvis involvert i opptakten. Allerede i 2021, før krigen, forsøkte han å fremme forståelse for Russlands sikkerhetsinteresser blant NATO-partnere, og fikk kritikk for det. Likevel beskriver han nå Russland som den største trusselen. Han vet at det var NATO som presset seg stadig nærmere Russlands grenser og dermed utløste konfrontasjonen. Fakta har ikke endret seg – men Macrons perspektiv har. Nå ser han trusselen som ensidig russisk og ignorerer NATOs rolle.
Den som lever i en forestilling om permanent konfrontasjon, vil se bekreftelser overalt. Macron klamrer seg til dette bildet – og finner “bevis” i alt, som når han hevder at «migrasjonsstrømmer brukes som et våpen». For ham er det selvsagt Russland som står bak. Når premisset først er etablert, tolkes alle hendelser slik at de bekrefter det. Sannheten er at vestens migrasjonseksperiment startet lenge før 2022.
Man kan kalle det løgn eller propaganda, men det forklarer lite. Moralsk forargelse kan gi en følelse av overlegenhet, men bidrar ikke til forståelse. Propaganda og løgner drives ikke bare av kynisme, men også av frykt – frykt for at ens egen frykt skal bli virkelig, og frykt for selve sannheten.
Dette kommer også til uttrykk når Macron sier:
«Det undervurderes hvor mye russerne påvirker vår offentlige opinion ved å spre usannheter.»
Med det innrømmer han indirekte at vestlige ledere, til tross for enorm mediemakt, mister grepet om opinionen. Han tilskriver dette russisk løgn – og antyder samtidig at hans egen befolkning ikke er i stand til å skille sant fra usant.
Men hovedspørsmålet burde være: Hvorfor klarer de ikke å overbevise folk? Hvorfor velger så mange å tro på Putins påståtte løgner fremfor “våre sannheter”? Putin har ingen makt i Vesten, ingen medier, domstoler eller eksperter som forkynner hans syn. Likevel får hans perspektiv resonans. Kanskje fordi mange føler at det vestlige narrativet ikke stemmer med virkeligheten.
Putin sa nylig at «sannheten er et hemmelig, strategisk, høypresisjonsvåpen med interkontinental rekkevidde». En sarkastisk formulering, men også en påminnelse: kampen om sannheten har blitt en kamp om troverdighet.
Propaganda kan lure folk – men til slutt også dem som sprer den. Uten reell meningsutveksling forvitrer virkelighetsforståelsen, og synet snevres inn. Jo mindre rom for ulike perspektiver, desto mer forvrengt blir oppfatningen av virkeligheten. Men å erkjenne virkeligheten er en forutsetning for handling.
Vestens forhold til Russland og Kina preges av selvbedrag, ofte kombinert med analytisk inkompetanse og fornektelse av fakta. Donald Trump hevdet at Russland er en “papirtiger med svak økonomi”, til tross for økonomiske data som viser det motsatte. Kaja Kallas hevder at ingen land trenger å frykte ekspropriasjon – med mindre de starter en krig mot Europa. Samtidig ønsker hun å ekspropriere Russland. Ursula von der Leyen og Annalena Baerbock proklamerte tidlig at sanksjonene ville knuse Russlands økonomi. I dag erkjenner selv nøkterne eksperter at Russland tåler krigen økonomisk langt bedre enn forventet.
Vestlige eksperter spådde også en rask russisk kollaps, svake våpen og umotiverte soldater. Likevel fremstilles Russland fortsatt som den store trusselen – en åpenbar motsigelse. Dette avslører ikke bare arroganse, men også en manglende evne til å erkjenne virkeligheten.
Da Tysklands kansler Friedrich Merz i oktober 2025 sa: «Vi må forsvare oss igjen», snakket han som om Tyskland hadde vært offeret – ikke aggressoren – i historien. At slike utsagn kan sies uimotsagt, viser hvor dypt selvbedraget sitter. Vestlige ledere tror på sine egne teorier og illusjoner.
Men hvorfor ser de Russland som en trussel? De griper til de samme ordene: hybridkrig, cyberangrep, droner. Ingen går dypere. De overser egne forbrytelser i verden, som om grusomheter bare eksisterer på russisk side.
Konfrontasjonen med Russland – og i økende grad med Kina – har blitt så institusjonalisert at man ikke engang kan definere hva fiendtligheten består i. Under den kalde krigen fantes et tydelig skille: kommunisme mot kapitalisme. I dag er Russland et kapitalistisk land, styrt av markedsøkonomi som resten av Vesten. Det er hele grunnlaget bak EU sine sanksjoner. Og hvem ønsker den vestlige modellen når den brukes som verktøy for undertrykkelse.
Så hva er egentlig årsaken til dagens konflikt? Ingen ser ut til å kunne svare. Den minner om den amerikanske polariseringen mellom demokrater og republikanere – en kamp som ofte handler mer om identitet og fiendskap enn om reelle forskjeller i politikk. Kanskje det samme nå gjelder Vesten som helhet: at fiendtligheten mellom oss er blitt selve drivkraften.
