Varslene har vært tydelige og konsistente: en nedadgående økonomi, uthuling av velferd, fallende levestandard og svekket sosial tillit utgjør en betydelig risiko for Europa – nettopp fordi både fiendtlige og tilsynelatende vennligsinnede stater i en slik situasjon vil begynne å betrakte oss som et lettere og svakere bytte. Som en løve som instinktivt retter blikket mot det syke dyret i antilopeflokken. Dette er selvsagt en forenkling, men prinsippet er det samme.
Som jeg skrev over en CNN-video tidligere i dag: Det som nå utspiller seg, er en dyp tragedie for Europa – et resultat av det svake demokratiet våre ledere har bygget. Men det er også det som skjer når et folk blir for tilfreds og for selvsikkert. For velgerne var det viktigere å stemme på symbolpolitikk enn å stemme for sterke grenser, lov og orden og reell sikkerhet. Alt dette ble avfeid som høyreekstremisme og konspirasjonsteorier.
De mente det ikke fantes behov. NATO har i praksis mistet sin funksjon. Man klarer ikke engang å stille seg bak Danmarks krav knyttet til Grønland. «Not an inch» har i realiteten blitt til: Ta for deg, så lenge du er medlem og har et stort militær – bare vær så snill å ikke ta mer enn du trenger.
Er det andre som kjenner på sinne? Jeg gjør det, definitivt. Ikke primært på grunn av Grønland som sådan, men fordi – til tross for at mange av de samme svake velgerne hevder at vi ikke er patriotiske og at vi ikke ivaretar Europas beste interesser – blir det stadig vanskeligere å avfeie kritikken vi fremmet som «hat». I ettertid fremstår den langt mer presist som et varsel. Uansett hvordan Danmark historisk ervervet Grønland, tilhører det Europa.
Vi kan ikke kritisere Danmark for å ha tatt Grønland, samtidig som vi legitimerer at USA tar Grønland på en lignende måte – bare fordi noen fortsatt bærer på irritasjon over at danskene tok Grønland fra det som en gang i fremtiden kunne ha blitt Norge.
Historien viser oss et sterkere Europa, der makt og kontroll over egne grenser var en selvfølge og en prioritet. Det bør ikke brukes mot hverandre, men heller forstås og verdsettes som uttrykk for en robust politisk vilje. I dag eksisterer nesten ingenting av dette. Vi har ikke bare beveget oss bort fra det – vi har forlatt det fullstendig. Sikkerhet har vi i praksis outsourcet til andre.
USA har hundrevis av baser i Europa. Tyskland fremstår nærmest som et permanent strategisk brohode. Norge, Storbritannia og Polen er dypt integrert i samme sikkerhetsarkitektur. Dansker i Polen, tyskere i Frankrike, briter i Spania, spanjoler på Balkan. Kontinentet vårt er globalisert på en måte som fungerer som et virus: det spiser seg inn i forsvarsverkene, uthuler sikkerheten og svekker kontrollen over grensene. Til slutt står vi igjen med et hjelpeløst, feigt og tomt skall – et kontinent uten strategisk ryggrad.
Heldigvis kommer ikke russerne til å angripe oss. Hvis det noen gang var et tidspunkt for det, ville det vært nå.
Hva som faktisk vil skje videre, vet ingen av oss. Men analysene som tegner et dystert bilde, mangler ikke. Det mest ironiske er at da USA erklærte at Monroe-doktrinen var tilbake, gikk våre politikere – Jens, Støre og Barth Eide – ut i media og forklarte at det ikke var så alvorlig som rapporten hevdet.
Doktrinen tegner EU og Europas globalisering som en av de største eksterne fiendene. Våre politikere avfeide det. Deres regimesympatisører og selverklærte faktasjekkere kastet seg over tastaturet, kjørte analysen gjennom en ChatGPT-bot og stemplet advarselen som konspiratorisk overdrivelse. Men her står vi altså: verdens mest feige politikere – og deres lojale støttespillere.
De kan fortsette å skrive «Slava Ukraini» i kommentarfeltet og sette ukrainsk flagg på profilbildet, slik at de i det minste kan hylle seg selv for innsatsen. Ukraina vil sannsynligvis bestå. Men resten av den gamle verdensordenen har definitivt falt. Og når det gjelder fremtiden, er det kanskje ikke nødvendigvis en utelukkende negativ utvikling.
For dersom noe godt kan komme ut av dette, er det at vi nå tvinges tilbake til det som burde vært selvinnlysende: sikring av grenser, prioritering av befolkningens velferd og reell sikkerhet må bli absolutt. Vi kan ikke leke verdenspoliti. Vi er nødt til å sette våre egne stater først. Og kanskje viktigst av alt: vi må prioritere våre egne borgere. For når alt kommer til alt, er det ingen fra Syria, Afghanistan eller Somalia som vil ofre noe for vår sikkerhet.
Europa bør og må stå samlet. Ikke under svake allianser og unioner som i praksis polariserer og pulveriserer makt og sikkerhet, men som suverene stater med gode relasjoner, handelsruter og avtaler. Det er den eneste modellen som realistisk kan skape et tryggere Europa.
Men kjenner jeg våre politikere og mange velgere riktig, er det ikke dette som vil skje. Onde krefter vil bruke krisen til å presse Norge inn i EU, gjøre EU til en republikk – og enda verre: etablere et felles militær og politi, ledsaget av total overvåking og et autoritært regime.
Jeg tror vi fortsatt har lang vei å gå før folket generelt gjør opprør og fullt ut forstår hva som står på spill. Men jeg er helt sikker på at den dagen vil komme – dagen da man innser at kanskje, bare kanskje, tok man feil. At det ikke var «galt» eller «høyreekstremt» å prioritere familien, grensene, egen sikkerhet, lov og orden først. Og at når man en gang ser tilbake, vil denne perioden stå igjen som et historisk minne: et eksempel på hvordan ekstrem sosialisme, globalisering, naivitet og inkompetanse kan fungere som en advarsel – et kollektivt bevis på at vi aldri må gjøre den samme feilen igjen.
