Det er betydelig fattigdom i Venezuela, et land som samtidig er en oljenasjon. Det kunne naturligvis sett annerledes ut – som i Qatar eller Saudi-Arabia. Men heller ikke disse landene er demokratier vi normalt liker å sidestille oss med, selv om de ikke får tilsvarende kritikk. Du vet hvorfor: vi handler med dem, og kjenner dem godt nok igjen i korridorene. Børge Brende har møtt dem ofte i Davos.
Machado fremstilles som et midlertidig onde på vei mot noe bedre. Maduro står i så fall som et levende eksempel på hva som skjer når venstresiden får styre uten motvekt fra høyresiden. Eller, for å si det på en annen måte: Amrit Pernille Kaur og Sofia Ranas drømmesamfunn i praksis – nok et feilslått, kollapset kommunistisk prosjekt.
Noe er råttent i Danmark, men denne konkurransen er åpenbart et maraton uten historisk sidestykke, og ingen vet hvor EU befinner seg om ti år, klemt inne bak alibabas 44 røvere (oligarkene) og deres tusen Orwell-inspirerte lover. Kanskje det blir «boots on the ground» for mineraler i Ukraina, hvem vet. Kanskje tredobling i antallet som arresteres for kommentarer på nett. Kanskje du må være 16 år for å delta i den offentlige debatten, og logge inn med BankID for å ytre deg. Kanskje feriereiser begrenses etter biffen du spiste sist helg. Og hvor mange ganger må du egentlig skatte for sukkeret og kjøttet du kjøpte på Rema eller Lidl? Kun gudene vet.
Joda – noen vil selvfølgelig skylde på vestlige sanksjoner. Men det finnes flere land som omgår sanksjoner på en måte som i det minste sikrer barna skolegang og en seng i stedet for et liv i bordeller og narkotikahandel langs gatene. Og hva med CIA og Pentagon sine flere tiår lange finansiering av karteller og lyssky bransjer, slik som enhver Hollywood-versjon av virkeligheten miner oss om? Johnny Depp, «Snowfall» på HBO – variasjonene finnes i fleng.
De fleste har et vagt minne av 80- og 90-tallets artikler om CIA og Pentagon som endte i interne konflikter, der hver side støttet ulike karteller, med kodenavn hentet fra en eller annen spions feilskjær i et kontorbygg i USA. Den afroamerikanske befolkningen i byer som Chicago og Baltimore har fortsatt klare minner om hvordan sør-amerikansk narkotika flommet inn takket være «Cobra», kremt – CIA.
Historien om «narkobåter» får sprekker når de stoppes 2000 kilometer fra den amerikanske kysten. Spesielt når man vet at den amerikanske narkotikaepidemien ikke starter i Sør-Amerikas jungel, men i laboratorier i Utah eller Minnesota, hvor den virkelige avhengigheten etableres. Stoffene på gaten blir til slutt bare et supplement for dem som ikke lenger har råd til å opprettholde livet som fotballmor med ekstrem ADHD og Adderall, eller den evig fraværende faren på forretningsreise med OxyContin i bagasjen. La oss ikke late som noe annet. Det er fordummende og respektløst.
Det finnes likevel reelle saker: I juli 2024 ble en «go fast»-fiskebåt stoppet utenfor Puerto Rico med en 4.500 liters drivstofftank og 1.200 kilo kokain, på vei fra Venezuela. Året før en lignende båt med 15.000 liters tank og 900 kilo kokain. Beslag fra Venezuela utgjør i dag 5–10 prosent av smuglingen. Sammenlignet med tonnene av OxyContin og Adderall som selges lovlig, er det likevel ubetydelig.
Samtidig forstår jeg prioriteringene. Disse landene er som Det ville vesten for aktører som Warren Buffett, Alexander Soros og de som møtes bak lukkede dører i Davos. Kanskje Trump ønsker å kappe hodet av slangen. Begrepet «economic hitman» er ikke ukjent for noen som studerer geopolitikk og moderne historie.
Maria Machado er åpenbart en brikke; diskusjonen koker ned til hvorvidt man foretrekker Maduro som venstresidens marionett med blodrøde prosjekter, eller høyresidens kapitalistiske satsninger. Uansett ser det ikke ut til at Venezuela vil få reell uavhengighet. Skulle noen av disse landene blomstre for mye – uansett hvem som styrer i Washington – ville USA raskt trekke ut sikkerhetskontakten.
Dette er regioner innenfor den amerikanske sikkerhetssonen, ment å styrke USAs maktposisjon: først i den unipolare verdensordenen, og nå i den multipolare. For min del betyr dette lite, utover at vi har venner ytterst på grensen mellom Argentina og Chile.
Dette ligger langt utenfor min egen interessesfære. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på å velge hvilken marionett som skal fremstå som min moralske ventil. Det jeg derimot kan uttale meg om, er Norges rolle i Nobels fredspris — og den er like skitten og mørklagt som narkotikaindustrien dypt inne i Sør-Amerikas lovløse jungel.
Prisen er selvsagt politisk motivert, og det tok ikke lang tid før representanter for fredsprisen begynte å trekke inn både Kina og Russland og stille krav i alle retninger. Fredsprisen har alltid vært en skamplett, og gjort mer skade enn nytte — et symbolsk klapp på skulderen lenge etter at vår egen korrupte elite og oligarker har plukket land i filler.
Jeg håper det beste for Venezuelas befolkning. Kanskje Maria Machado er det minste av to onder. Kanskje dette kunne blitt starten på et nytt kapitalistisk gullrush i Sør-Amerika som kunne gagnet hele det amerikanske kontinentet. Det finnes ingen åpenbar grunn til at det ikke skulle være mulig. Slik situasjonen er nå, er alt prøvd – altfor lenge. Akkurat som i Ukraina siden 1991 er det kanskje på tide å trekke seg tilbake og la de berørte avgjøre sin egen fremtid. Uten vestlig innblanding og flåsete priser på beste vestkant i Oslo.
