Å redusere dette til en pro- eller anti-Trump-sak, eller til en ensidig pro- eller anti-Israel-posisjon, fremstår som analytisk utilstrekkelig. For mange iranere handler dette primært om frihet – om grunnleggende politisk selvbestemmelse. Blant eksiliranere synes det å eksistere en bemerkelsesverdig konsensus i opposisjonen mot regimet. Både gjennom profesjonelle relasjoner og personlige vennskap er det for oss tydelig at ønsket om endring er dypt forankret.
Man kan selvsagt innvende at eksilmiljøer ofte utvikler en særlig kritisk holdning til hjemlandets styresett, men et slikt argument mister tyngde når man betrakter de yngre generasjonene i Iran selv, som i gjentatte bølger har uttrykt åpen misnøye.
Et regime kan vanskelig legitimere seg utelukkende gjennom en snever elites vilje. Politisk autoritet bør være forankret i representativitet, rettsstat og borgerlige friheter – prinsipper som ikke er kulturelt betingede, men universelt artikulert gjennom moderne politisk filosofi. Samtidig reiser ethvert eksternt støttet regimeskifte et historisk og normativt dilemma: Vil et nytt Iran stå i gjeld til utenforstående makter for sin eksistens? Kan det risikere å reduseres til en geopolitisk klientstat, eller – verre – å falle inn i kaos, fragmentering og nye former for autoritært styre?
Den iransk-kanadiske filosofen Ramin Jahanbegloo har ved flere anledninger skrevet at «demokrati ikke er en gave som kan leveres med missiler; det er en moralsk praksis som må læres gjennom sivilt mot». Hans poeng er ikke pasifistisk naivitet, men en advarsel: Varig frihet forutsetter en indre kulturell og institusjonell modning. Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan et regime faller, men hva som vokser frem i tomrommet etterpå.
Historiske referanser, som Operasjon Ajax og vestlig involvering i iransk politikk på 1900-tallet, trekkes ofte frem for å forklare dagens situasjon. Dersom man betrakter det som en historisk feilslutning, kan man argumentere for at det er på tide å rette den opp – eller i det minste forsøke. Men historien lar seg sjelden «rydde opp i» uten nye kostnader.
Fra et realpolitisk perspektiv kan man hevde at Israel søker å eliminere enhver eksistensiell trussel mot egne byer og territorium, og dermed å befeste sin strategiske overlegenhet i regionen. Enkelte vil trekke paralleller til Russlands begrunnelse for sin krig i Ukraina – forestillingen om å avverge en opplevd sikkerhetstrussel. Når slike sammenligninger introduseres, blir det raskt tydelig hvor selektiv moralsk indignasjon kan fremstå. Man kan holde på i evig runddans med slike argumenter.
I møte med et mangfold av perspektiver – historiske, strategiske, normative – er faren for dobbeltmoral overhengende. Hvem er aggressor, hvem er forsvarer? Hvem er undertrykker, hvem er frigjører? Slike kategorier er sjelden stabile. Det som imidlertid forblir konstant, er generasjonsperspektivet: De unge i Iran, Israel og Europa skal leve med konsekvensene av dagens beslutninger. Dersom man selv ikke ville akseptert å leve under et teokratisk og autoritært regime i Europa, blir det vanskelig å hevde at andre befolkninger bør resignere til det samme.
Samtidig er det illusorisk å fornekte eksterne interesser – økonomiske, geopolitiske og strategiske. Stormakter handler sjelden uten kalkyle. Likevel, når de prinsipielle og strategiske regnskapene er gjort opp, gjenstår et mer fundamentalt spørsmål: Hva ønsker iranerne selv? Det krever at man lytter til deres erfaringer, til fortellingene om familier som lever under konstant frykt, til håpet og resignasjonen som sameksisterer i eksil. Noen vil også være fornøyd med regimet og lever med konstant fremmedfrykt for det utenforstående som de unge hungrer etter.
Dersom amerikanske og israelske interesser i dette øyeblikk sammenfaller med et bredt iransk ønske om regimeskifte, kan det for mange fremstå som en historisk mulighet. Men enhver intervensjon som initieres, etablerer også et ansvar. Ikke bare for å vinne en militær konfrontasjon, men for å bidra til en politisk orden som faktisk gir rom for den friheten man hevder å støtte. Utfallet er usikkert. Det eneste som er sikkert, er at konsekvensene vil forme regionen i generasjoner.
Avslutningsvis bør det erindres at historien har en bemerkelsesverdig lang hukommelse. Løfter om frihet og demokrati kan ikke forbli retoriske konstruksjoner uten substans; de må institusjonaliseres, etterleves og beskyttes i praksis. Det finnes en grense for hvor lenge det internasjonale samfunnet vil akseptere normativ retorikk som ikke ledsages av konsekvent handling. Dersom prinsippene om selvbestemmelse og rettsstat reduseres til strategiske påskudd, vil deres moralske autoritet gradvis eroderes. Og når legitimiteten først forvitrer, er den vanskelig å gjenreise.
