Ifølge tilgjengelige opplysninger ble minst 24 mennesker drept i et ukrainsk droneangrep mot et hotell og en kafé i Khorlij, i Kherson-regionen – på den annekterte siden av konfliktlinjen. Angrepet skal ha blitt gjennomført med tre ukrainske droner. Flere barn ble rapportert skadet, og minst ett barn skal ha omkommet.
For å forstå den prinsipielle betydningen av dette angrepet, skrudde jeg tilbake “klokken” og sammenlignet responsen og mediedekningen med tidligere hendelser som vestlige medier har omtalt som målrettede angrep på sivile fra russisk side. Et eksempel er et angrep i romjulen, som ble bredt omtalt like før fredsforhandlingene knyttet til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, i forbindelse med møter i Washington med president Donald Trump.
I den aktuelle omtalen ble det hevdet at det russiske angrepet omfattet rundt 500 droner, mellom 40 og 60 missiler, samt et titalls bomber og granater. De første meldingene det første døgnet beskrev et titall skadede, men ingen døde. Senere ble tallene oppjustert, uten at det fremstod som mulig å verifisere oppjusteringen på en tilfredsstillende måte.
Det er i denne sammenhengen relevant å påpeke et mønster som ofte går igjen i mediedekningen av russiske angrep mot Ukraina: svært store volumer av droner og missiler fremstilles som massiv eskalasjon, samtidig som skade- og dødstallene ofte rapporteres som relativt lave, eller uklare. Når man sammenligner dette med hva NATO og USA historisk har omtalt som “utilsiktet skade” (“collateral damage”) i militære operasjoner i Øst-Europa, Libya og andre konflikter, fremstår kontrasten i både språkbruk og moralsk indignasjon påfallende.
Likevel tildeles slike russiske angrep ofte stor spalteplass. De ledsages av ekspertuttalelser, omfattende analyser og kategoriske påstander om terror. Samtidig ser vi at et ukrainsk angrep mot sivile ukrainere i Kherson under nyttårsfeiring knapt gis mer enn en marginal notis – til tross for et høyt antall drepte og skadde sivile. Dette reiser to grunnleggende spørsmål. For det første: fremstår sivile ukrainere i annekterte områder som mindre journalistisk og moralsk relevante enn sivile ukrainere i Kyiv? For det andre: hvorfor synes vestlige medier generelt lite interessert i denne typen hendelser?
En journalistisk tilnærming med grunnleggende integritet ville søkt å avklare hvorfor en nyttårsfeiring ble målrettet, hvilke etterretningsgrunnlag som forelå, hvilke vurderinger som ble gjort, og hvordan dette kan forenes med narrativet om en konsekvent moralsk asymmetri i konflikten. Men her synes man knapt å forsøke å skape et rammeverk for å forstå – eller forsvare – handlingen. I stedet fremstår det som om det eksisterer en underforstått konsensus om at slike saker ikke skal gis reell oppmerksomhet. Mediene omtaler seg selv som uavhengige, men i slike spørsmål fremstår de ikke som det.
Jeg ser bildene, videoene og dokumentasjonen, og følger utviklingen – ofte uten å poste, og uten å kommentere hver gang. Men i denne saken har man ikke engang forsøkt den velkjente narrativteknikken der Russland tilskrives ansvar for angrep i egne områder gjennom påstander om at “de bomber seg selv”. I stedet reduseres det hele til en kort notis, som i praksis signaliserer at hendelsen ikke anses som verdig større oppmerksomhet.
Dette leder tilbake til et overordnet spørsmål jeg berørte i en tidligere tekst: Hva er det vi egentlig kjemper for sammen med Ukraina dersom den politiske ledelsen i Kyiv – gjennom sine militære disposisjoner – fremstår villig til å akseptere at ukrainere bosatt i annekterte områder kan brennes levende mens de feirer jul og nyttår? Det er et ubehagelig spørsmål, men det er nettopp derfor det må stilles. For dette handler ikke bare om én hendelse, men om en struktur: om hykleri, om selektiv moralsk indignasjon og om medienes vedvarende motvilje mot å utfordre statsmakter og dominerende narrativer når det innebærer kostnader.
Man kan rope “Slava Ukraini” så høyt man vil, og man kan plante det ukrainske flagget i profilbildet sitt, men dersom man ikke finner det i seg å fordømme drapet på 24 ukrainere som feiret nyttårsaften, avslører man i realiteten at engasjementet ikke primært handler om menneskeliv eller prinsipp – men om tilhørighet, symbolpolitikk og lojalitet til den fortellingen man allerede har valgt å tro på.
