//Når norsk bistand begynner å ligne ukrainsk korrupsjon

Når norsk bistand begynner å ligne ukrainsk korrupsjon

Likevel viser det seg nå at Norge ikke står noe særlig bedre stilt enn aktører som Haluschenko eller Timur Mindich. Som jeg tidligere har påpekt: enten det dreier seg om investeringer i krigsindustrien eller innsidehandel på aksjemarkedet, er det ofte ektefeller som fungerer som buffersoner for økonomiske disposisjoner. I dette tilfellet har imidlertid grensegangen glippet påfallende mye. Nyheten er blant de mest leste i landet den siste tiden, men den offentlige debatten er bemerkelsesverdig stillferdig. Man bør spørre seg hvorfor.

SKRIBENTENS MENINGKOMMENTAR
Synspunktene tilhører skribenten, ikke redaksjonen.

Om forfatteren

La oss derfor bryte dette ned slik at selve mekanismene blir tydelige.

 

Regjeringspolitiker Sigrun Aasland (Ap) sitter i en rødgrønn maktkonstellasjon. Hennes politiske og organisatoriske plattform ble bygget gjennom tankesmien Agenda samt miljøstiftelser som Zero og beslektede organisasjoner – en rekke aktører som mottar betydelige bistandsmidler og som hyppig tilgodeses med posisjoner innenfor Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen.

 

På den andre siden av forvaltningskjeden står Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som leder NORAD – et organ som bevilger bistandsmidler til prosjekter og organisasjoner der Aaslands ektemann har ledende roller. Dette gjelder en rekke saker. Det eksisterer et bredt spekter av organisasjoner som etter all sannsynlighet ikke ville tåle et fullverdig tilsyn. Det gjelder også programmer knyttet til Ukraina. Når norske bistandsmidler til utlandet i realiteten ender opp i private norske lommer med tilknytning til regjeringspartiene, er det vanskelig å hevde at dette skiller seg prinsipielt fra de 10–15 prosent kickbacks som beskrives i ukrainske kontraktssystemer. Dette representerer en gradvis normalisering av korrupsjonslignende praksiser – en utvikling det lenge har vært advart mot.

 

Kompliserende er det at slike kontrakter ofte kanaliseres gjennom internasjonale organisasjoner eller private aktører, og dermed unndrar seg den samme sporbarheten som offentlige anbud i Norge. Nettopp derfor gikk norske regjeringspolitikere nylig ut og forsvarte bistandssystemet etter avsløringen om at 1,5 milliarder kroner var stjålet i én enkelt korrupsjonssak i Ukraina. De hevdet paradoksalt nok at fravær av kontroll og innsyn var en årsak til at norske bistandsmidler ikke kunne være berørt av korrupsjon. Kritikken demonstrerte hvorfor dette argumentet er uholdbart – og dagens saker illustrerer det med all tydelighet.

 

Det er ikke lenger like lett å skjule disse tingene som før. Folk er obs, og folk snakker. Media har gjort en god jobb her men både Kruse Larsen og First House jobber nok for lønnen sin akkurat nå med å få denne saken i ro. Den er volsomt stygg og jeg klarer ikke helt å se noen gode argumenter på hvorfor en organisasjon verken i Norge eller Somalia skal få stikke av med 140 millioner skattekroner.

 

Vi trenger fullstendig oversyn av bruk av Norske bistandspenger, både til Ukraina og resten av verden og etter det bør man revurdere den reelle nytten av disse prosjektene. Det er ikke politikerenes private lommebøker men den norske befolkningen sine hardt opptjente skattekroner.