Dette presenteres som ansvarlig politikk, som et bidrag til Europas sikkerhet. I virkeligheten er det et politisk hasardspill med norske liv som innsats. Norske soldater blir nå vurdert brukt som brikker i en stedfortrederkrig der stormakter kjemper gjennom andres kropper, mens norske politikere gjemmer seg bak moralske floskler.
Vi har hørt dette før. I Libya ble bombingen solgt inn som beskyttelse av sivile. Det handlet om opplæring, presisjon og ansvar. I ettertid sto NATOs daværende generalsekretær Stoltenberg stolt fram og beskrev hvordan denne operasjonen førte til drap på et stort antall libyere og ødeleggelsen av en fungerende stat. Kaoset som fulgte, brydde man seg lite om. Nå brukes de samme ordene igjen. Trening. Bistand. Sikkerhet. Resultatet blir alltid det samme. Flere døde. Flere ødelagte liv.
Når norske soldater trener ukrainske militære inne i Ukraina, er de ikke instruktører i fredstid. De er del av krigføringen. De er legitime mål. Dette vet alle som kan lese et kart eller har grunnleggende militær forståelse. At regjeringen likevel forsøker å bagatellisere dette, er enten grovt uansvarlig eller bevisst villedende.
Russiske myndigheter har vært helt tydelige. De vil ikke akseptere fremmede militære styrker inne i Ukraina. Dette er ikke retorikk. Det er et klart signal. Når Støre likevel åpner for norsk militær tilstedeværelse, gambler han med eskalering som Norge ikke har kontroll over. Det er det norske folk som vil betale prisen, ikke statsrådene som tar beslutningene.
Samtidig unngår man konsekvent det mest ubehagelige spørsmålet. Hvorfor skal norske soldater sendes inn i denne krigen, mens hundretusener av stridsdyktige ukrainske menn befinner seg trygt i Europa, også i Norge. Hvis dette virkelig er en eksistensiell kamp for Ukrainas overlevelse, hvorfor outsources da risikoen til andre lands borgere. Hvorfor er norske liv mer disponible enn ukrainske.
Jeg har arbeidet med veteraner internasjonalt i mange år. Også norske, russiske og kanskje aller flest ukrainske. Jeg har sett hva krig faktisk gjør med mennesker. Ikke i taler og rapporter, men i virkeligheten. Ødelagte kropper. Ødelagte sinn. Rus. Selvmord. Familier som aldri blir hele igjen. Et hjelpeapparat som ikke strekker til. Dette er regningen som alltid kommer, lenge etter at politikerne har gått videre.
Vi klarer allerede ikke å ta godt nok vare på dem som har vært i krig. Likevel er løsningen alltid den samme. Mer våpen. Mer penger. Mer eskalering. Nå også flere norske soldater. Jeg ønsker ikke flere veteraner vi ikke kan ta vare på i framtiden. Det burde vært et minimumskrav for enhver ansvarlig regjering.
Det norske folk er aldri blitt spurt. Ingen folkeavstemning. Ingen ærlig debatt. Bare en gradvis normalisering av det utenkelige. Først våpen. Så tyngre våpen. Så enorme pengesummer. Nå soldater. Nå trening inne i krigsområdet. Alt pakket inn i fryktretorikk og moralsk press.
Dette er ikke demokrati. Det er elitepolitikk. En politikk der lojalitet til NATO og stormaktsinteresser veier tyngre enn hensynet til norske liv.
Å kalle dette Europas sikkerhet er en fornærmelse. Europas sikkerhet bygges ikke ved å eskalere en krig som allerede har ødelagt en generasjon. Den bygges gjennom diplomati, forhandlinger og vilje til å stoppe før flere liv kastes bort.
Å sende norske soldater til Ukraina, enten som stridende eller som instruktører, er å krysse en grense som aldri burde vært rørt.
Nå er det nok. Norske liv er ikke forbruksvare i andres krig.
