De skal altså stå for Ukrainas sikkerhetsgarantier. Når krigen en gang tar slutt. Norge, Tyskland, Storbritannia og Frankrike – land som knapt klarer å stå for sitt eget folks grunnleggende trygghet – skal nå plutselig fungere som en strategisk livvakt for et land som har befunnet seg i «fullskala krig».
Det er nesten poetisk.
NATO skal gi sikkerhetsgarantier i Ukraina, bare under forutsetning av at det ikke er NATO. Forståelig. Det ville jo vært altfor ærlig å kalle det det det er. Så i stedet får vi «koalisjonen av villige». Et navn som lyder som en PR-kampanje for en ny Netflix-serie, ikke en sikkerhetspolitisk realitet.
Det hele er så absurd at jeg fysisk kjenner trangen til å rive meg litt i håret – armene ut i ren oppgitthet – men heldigvis har vi jo det viktigste: Ukraina og Europa er enige om våpenhvile. Så da legger de ned våpnene. Som om krig fungerer slik.
Det er nesten som om man skulle tro at Ukraina nettopp er ferdig med en langvarig krig mot EU, Storbritannia og Norge – i hvert fall hvis man vurderer reaksjonene. De klapper hverandre på skuldrene. Smiler. Gratulerer.
Selv Ursula von der Leyen dukker opp og snakker om sikkerhetsgarantier – garantier de ikke engang klarer å gi sine egne borgere, som blir blåst ned på julemarkeder eller angrepet på vei til tivoli, handelssentre og offentlige arrangementer.
Så mens våre keisere står nakne og taler for internasjonale mediaselskaper om ting som i praksis allerede uoffisielt og offisielt foregår i praksis – som å trene opp soldater, bare nå inne i Ukraina i stedet for på baser i Polen, Danmark og Tyskland – så ryker strømmen for 40.000 i Berlin og 40.000 i Oslo-området på årets kaldeste dager. Sånn rent sikkerhetsmessig bør man kanskje fokusere på eget land.
Og hvis man hypotetisk skulle lekt med ideen om at en krig faktisk brøt ut igjen etter en potensiell avtale:
Skal Norge sende 7.000 soldater – eller hele hæren på 14.000 soldater – til Ukraina og la Per, Pål og Askeladden beskytte grensene i Finnmark?
Kan aldri tro Russland går med på dette uansett, men det er vel slik våre ledere kan vaske sine hender med Ukraina. De fortsetter med det de kan best: se fine ut på pressekonferanser og bruke fine ord.
I praksis er det ingenting nytt. Bare en suppe som er enklere for folket å svelge den dagen Ukraina kapitulerer.
