//Symptomene ofres – systemet består
Espen Barth Eide under pressekonferanse i Utenriksdepartementet om Mona Juuls avgang som ambassadør.
Espen Barth Eide under pressekonferanse i Utenriksdepartementet, der regjeringen kommenterer Mona Juuls avgang og varsler begrenset gransking.

Symptomene ofres – systemet består

Det er ikke mangel på alvor som preger regjeringens respons på Epstein-avsløringene – det er mangel på vilje. Med lukkede e-poster, begrenset granskning og et påfallende fravær av politisk lederskap, fremstår saken som nok et eksempel på hvordan makt beskytter makt.

Om forfatteren

A

Anonym

Denne bidragsyteren publiserer anonymt av personlige eller profesjonelle hensyn. Identiteten er kjent for redaksjonen.

16 artikler 3 videoer

Etter å ha sett pressekonferansen med Espen Barth Eide angående Mona Juuls avgang som ambassadør i Jordan og Irak, må jeg si at jeg er skuffet, men ikke overrasket. Det pågår nå en storstilt dekkoperasjon fra den sittende regjeringen.

I pressekonferansen kommer det tydelig frem at de ikke skal granske forhold fra tidligere enn tilbake til 2012. Dette til tross for at sakene strekker seg tilbake til 1995. Allerede her har man altså gjort ryggen klar for perioder med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som ansvarlige parter.

Det andre som er skuffende, er Barth Eides uttalelse om at det har kommet frem ny, sjokkerende informasjon rundt Mona Juul, Rød-Larsen og personer tilknyttet saken, blant annet intern e-postkorrespondanse mellom norske myndigheter i form av diplomater og politikere, som da virker å være hovedårsaken til at Juul nå trekker seg. Disse skal åpenbart ikke offentliggjøres. Årsaken til dette er at det er brukt jobbmail i korrespondanse med Jeffrey Epstein. Altså i Arbeiderpartiets virke.

Dette betyr i praksis at det finnes norske Epstein-filer som Espen Barth Eide og den sittende regjeringen under Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet ikke ønsker å offentliggjøre. Vi får håpe at disse er en del av neste, eller senere, slipp av Epstein-filene fra FBI. Det burde i hvert fall da resultere i Jonas Gahr Støres avgang, sammen med Espen Barth Eide og den sittende regjeringen.

Stortingskomiteen ser også ut til å få ansvaret for å granske og levere en rapport. Det er skuffende, fordi det betyr allerede nå at de ikke innser alvoret i saken og ikke har noen intensjoner om at personer skal stilles strafferettslig til ansvar.

Selv om mediene omtaler det med fine ord, var altså Mona Juul og Rød-Larsen en aktiv del av Epsteins nettverk. De tok inn unge jenter i sitt virke, fotograferte dem og sendte informasjonen videre til Epstein, som senere solgte jentene til andre politikere og diplomater i bytte mot informasjon og relasjoner.

Dette skjedde under Arbeiderpartiets banner, med jobbmail og mens de var i virke for den norske staten. Bondevik hadde også nær kontakt med Jeffrey Epstein og hadde et møte i Oslo for å bidra til saken rundt Martine Vik Magnussen. Disse flyloggene er ikke registrert under Jeffrey Epsteins flylogger, så det er betimelig å spørre da om denne reisen til Norge, ble fløyet inn på skattebetalernes regning, slik som for eksempel Taliban ble.

Det siste som er veldig skuffende oppi det hele, er hele retorikken til regjeringen og fraværet av Jonas Gahr Støre. De aktive forsøkene på å stanse uavhengige granskninger, og det som fremstår som ordspill og ordsalat uten reell substans.

Man kan si akkurat det man ønsker om folk som Mona Juul, Rød-Larsen, Jagland, Bondevik, Ine Eriksen Søreide og alle andre som på et eller annet vis er involvert i sakene, men sannheten er at disse menneskene kun er symptomer. De som nå dekker over problemene, er selve sykdommen, og deres reaksjoner nå er også selvforklarende ved at de fortsatt anser systemet som ble bygget opp, som for verdifullt til å avslutte.

Dette er tross alt motorveien inn til FN, WEF, EU, tenketanker og pengebingene til politikerne etter at karrierene deres på Stortinget er over. Det er for meg selvsagt at selve systemet vil bestå i all sin prakt, og at pengeflyten og skattepengene vil fortsette å strømme rundt i disse kanalene og dermed legge til rette for fortsatt korrupsjon.

Kort sagt: Hoder vil rulle, men som i Storbritannia er det statsministerens rådgiver som må gå av – ikke statsministeren. I Norge er ikke engang statsministeren noen steder å se. Og helt ærlig: Mona Juul, Rød-Larsen, Jagland og resten har levd hele livet som konger. Skal virkelig straffen være å gå av noen måneder tidligere enn planlagt før pensjon?

Skuffende men ikke uventet.