Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder. Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. I tillegg er han en aktiv samfunnsdebattant som bruker sine erfaringer som veteran og leder til å belyse komplekse forhold — fra norsk sikkerhetspolitikk til globale konflikter. Hans forfatterskap kombinerer personlig erfaring med analytisk innsikt, og reflekterer et vedvarende engasjement for fred, verdighet og veteraners plass i samfunnet.
Jeg må innrømme noe jeg aldri trodde jeg skulle si: Jeg skjemmes over behandling av veteraner.
Som tidligere tillitsmann for veteraner var jeg med på å kjempe frem erstatningsordningen for dem som hadde gjort tjeneste for Norge. Den gangen trodde vi at vi bidro til å bygge et system som skulle sikre rettferdig behandling og støtte.
I dag ser jeg at mange veteraner fortsatt må kjempe for rettigheter som burde vært en selvfølge.
Samtidig opplever frivillige organisasjoner som hjelper veteraner at støtten relativt nedsettes. Dette skjer mens behovet for hjelp øker. Resultatet er et system som i praksis skyver stadig mer ansvar over på frivilligheten.
Disse organisasjoner gjør i dag arbeid som staten selv burde ha tatt ansvar for. De hjelper veteraner med økonomiske problemer, psykiske belastninger, rusproblemer, boligproblemer og juridiske utfordringer. De griper inn før situasjoner utvikler seg til kriser.
Uten dette arbeidet ville belastningen på både helsevesenet og justissektoren vært langt større.
Dette er en realitet som ofte overses i den politiske debatten.
Samtidig opplever organisasjonene motvilje fra myndighetene når det gjelder relaterte økonomiske bidrag, støtte og oppfølging. Flere har fått redusert støtte. Likevel forventes det at de fortsatt skal levere tjenester som i praksis avlaster staten.
Det er en utvikling som på sikt ikke er bærekraftig.
Jeg tenker ofte på en veteran som nylig tok kontakt for hjelp igjen. Han hadde tjenestegjort i Midt Østen og hadde en brystkasse full av medaljer. Likevel lever han i dag med konstant uro, spesielt i mangel på statlig støtte.
Dette handler ikke bare om enkeltpersoner. Men om et system som ikke klarer å gi veteraner den tryggheten de burde hatt.
For mange veteraner blir veien til rettferdighet også en økonomisk belastning. Flere opplever at de må betale dyre advokatregninger for å få gjennomslag for støtte eller erstatning de egentlig har krav på.
Veteraner som allerede har ofret mye for landet, må altså bruke egne penger for å få anerkjent sine rettigheter.
Samtidig overlates stadig mer av ansvaret til frivillige organisasjoner som selv sliter økonomisk.
Derfor arbeides det nå med en ny og betydelig sterkere veteranlov. En slik lov må sikre tydeligere rettigheter, klarere ansvar og et mer forpliktende system for oppfølging av veteraner.
Men store ord og lovverk alene er ikke nok.
Dersom staten hadde brukt mer penger på støtte til veteranorganisasjoner, ville den i mange tilfeller spart betydelige beløp andre steder i systemet. Tidlig hjelp kan forhindre at problemer utvikler seg til langt mer kostbare utfordringer for helsevesenet, sosialtjenesten eller justissektoren.
Dette handler altså ikke bare om moral. Det handler også om økonomi og ansvarlig politikk.
Frivillige organisasjoner har lenge vært en stille buffer i systemet rundt veteraner. De har fanget opp mennesker før de faller helt utenfor.
Men denne bufferen er i ferd med å bli farlig tynn.
Hvis den forsvinner, vil konsekvensene ikke først og fremst ramme organisasjonene.
De vil ramme veteranene, og til slutt staten selv.
