Videre er det verdt å presisere at den forventede startrenten ikke er 3,5 prosent, slik det tidligere er formidlet, men snarere rundt 4 prosent. Dette tilsvarer omtrent 40 milliarder kroner i årlige rentekostnader. Og dette er kun et utgangspunkt.
Rentene kan i tillegg øke markant, i ytterste konsekvens mer enn dobles. Dette er ikke et avvik fra markedets logikk, men tvert imot i obligasjonseiernes klare økonomiske interesse. Et avgjørende, men hittil ubesvart, spørsmål er derfor hvem som faktisk ender opp som innehavere av disse obligasjonene. Vil det være forsvarsindustrielle aktører som Rheinmetall eller Lockheed Martin? Statlige investeringsfond? Private finansinstitusjoner? Dette er ikke trivielle detaljer, men forhold av stor betydning for både risikoprofil og politisk insentivstruktur.
Dersom inflasjonen tiltar raskere enn i dag – noe som fremstår som et sannsynlig scenario de kommende årene – vil rentenivået nødvendigvis følge etter. I praksis etableres da et indirekte økonomisk insentiv for Russland til å videreføre krigføringen. Vedvarende konflikt i Ukraina bidrar til høyere inflasjon i vestlige økonomier, som igjen presser opp rentene på lån tatt opp under denne finansielle paraplyen. Dette er en sentral, men i liten grad adressert, dynamikk.
En økning i styringsrenten vil eksempelvis føre til høyere renter på nye obligasjoner, ettersom investorer vil kreve kompensasjon for svekket kjøpekraft. Dersom inflasjonen skulle øke fra 2 til 10 prosent, kan statsobligasjonsrentene stige tilsvarende for å forbli attraktive. I et slikt scenario kan rentekostnaden på dette lånet øke med mellom 0 og 6 prosentpoeng, hvilket innebærer årlige rentebetalinger på opptil rundt 90 milliarder kroner.
Situasjonen forverres ytterligere dersom deltakerlandene fortsetter å utstede ny gjeld for å finansiere vedvarende underskudd. Et overtilbud av obligasjoner uten tilsvarende økning i etterspørselen – fra for eksempel pensjonsfond eller banker – vil presse obligasjonsprisene ned og rentene opp. Dette er et klassisk tilbuds- og etterspørselsfenomen.
Den mest alvorlige risikoen oppstår ved eventuelle kredittnedgraderinger. Dersom Moody’s, S&P eller tilsvarende aktører vurderer at gjelden vokser for raskt, at budsjettunderskuddene er strukturelle, eller at misligholdsrisikoen øker, vil dette umiddelbart føre til høyere risikopremier og dermed høyere renter. Resesjon eller svak økonomisk vekst vil samtidig redusere skatteinntektene og gjøre gjeldsbetjeningen mer krevende. Politisk ustabilitet, handelskonflikter eller sjokk av pandemi-lignende karakter vil ytterligere forsterke investorenes risikofrykt.
Det foreligger med andre ord en rekke strukturelle fallgruver. Erfaringene fra den såkalte pandemien viser dessuten én ting med all tydelighet: når EU først etablerer et juridisk rammeverk og en finanspolitisk mekanisme for felles låneopptak, er det i praksis ingen klare grenser for omfanget. Det er naivt å anta at en slik mulighet ikke vil bli utnyttet til fulle når den først eksisterer. Spørsmålet er derfor ikke om, men hvor langt dette vil strekke seg.
Det mest avgjørende aspektet er likevel hvem som ender opp som långivere, hvilke interesser de representerer, og hvordan Russland potensielt kan utnytte denne strukturen i den økonomiske krigen som nå utspiller seg mellom partene. For som allerede påpekt: det er nå i Russlands økonomiske interesse at rentene på dette lånet stiger. Innenfor et tidsperspektiv på ni år risikerer rentekostnadene å overstige selve lånesummen.
