De foreslåtte sikkerhetsgarantiene adresserer imidlertid ikke Russlands uttalte sikkerhetsinteresser. Tvert imot fremstår de i stor grad som provoserende, snarere enn som et reelt bidrag til konfliktavspenning. Et scenario der opptil 800 000 soldater holdes kampklare i Ukraina, inkludert styrker fra USA samt nord-, vest- og søreuropeiske NATO-land, representerer i realiteten en videreføring av den sikkerhetspolitiske dynamikken som tok form etter 1991 og særlig etter 2007 – en utvikling vi allerede kjenner konsekvensene av.
Det mest påfallende fraværet i den hjemlige mediedekningen er viljen til å stille det mest grunnleggende spørsmålet for enhver varig fredsløsning: Hvordan kan Russlands sikkerhetsinteresser ivaretas på en måte som gjør at landet ikke opplever sin eksistens på det europeiske kontinentet som truet? En ytterligere opptrapping i form av flere NATO-soldater og flere missilsystemer kan vanskelig betraktes som et svar på dette spørsmålet; snarere bidrar det til ytterligere eskalering. Å fremstille dette som fredsarbeid grenser til det absurde.
Når Dagbladet, VG og NRK, i samspill med NTB og internasjonale vestlige nyhetsbyråer, applauderer en reduksjon fra en 29-punktsplan til en 20-punktsplan – som i realiteten fremstår som en langt smalere avtale der russiske interesser og krav er fullstendig utelatt – er det vanskelig å se hvordan dette bringer partene nærmere fred. Snarere indikerer det en bevegelse i retning av ytterligere konflikt. På hvilket grunnlag kan disse forhandlingene i Berlin omtales som en suksess, dersom ikke krig – eller i det minste en forlenget militær konfrontasjon – er det implisitte målet? I så fall fremstår forhandlingene primært som en avledningsmanøver, mens Europa samtidig styrker sin militære beredskap og forbereder seg på et langvarig konfliktscenario.
Historisk sett er dette en bemerkelsesverdig situasjon. Det er vanskelig å finne paralleller der en part som kontinuerlig taper territorium, forhandler som om den befinner seg i en posisjon av styrke. Fremgangsmåten fremstår ikke bare strategisk svak, men også grunnleggende virkelighetsfjern.
Den eneste sikkerhetsgarantien som med rimelighet kan forventes å fungere, er et nøytralt Ukraina – et land som verken politisk eller militært inngår i stormaktsblokker eller brukes som arena for geopolitisk rivalisering. Det samme prinsippet gjelder for øvrig også for Georgia, Moldova, Transnistria og andre stater som befinner seg innenfor etablerte stormakters sikkerhetssfærer.
Her går en klar grense. Ukraina besitter i realiteten få, om noen, forhandlingskort overfor Russland. EU har på sin side effektivt svekket sin egen forhandlingsposisjon gjennom beslutningen om at frosne russiske verdier hos Euroclear aldri skal tilbakeføres. Med dette har Europa i praksis rullet ut det røde teppet for en mer omfattende og blodig krig i det kommende året, samtidig som man søker å fremstille seg selv som den eneste parten som genuint ønsker fred – til tross for at de grunnleggende kravene og sikkerhetspolitiske realitetene er velkjente.
Utviklingen vil utvilsomt fortsette å bli fulgt tett. Per i dag er det imidlertid vanskelig å dele den optimismen som preger deler av norsk mediedekning. Det er nærliggende å anta at redaksjonene selv heller ikke fullt ut tror på det narrativet de formidler. Det som utspiller seg, bærer i større grad preg av politisk teater enn av reelle fredsforhandlinger.
