Jeg kjenner denne frykten på kroppen, men ikke som et signal om at Russland står klare til å angripe Europa. Det jeg frykter mest er hvordan våre egne institusjoner bruker denne fortellingen til å omforme samfunnet vårt. En hel generasjon europeiske unge behandles nå som militært råmateriale, ikke som borgere med egne liv. De innkalles, evalueres, klassifiseres og mobiliseres i et tempo som minner om en tid vi trodde Europa hadde lagt bak seg. Og når politikerne våre snakker om «totalforsvar» og «langvarig beredskap», er det ikke lenger et unntak, men en permanent tilstand. Frykten gjør oss lydige. Frykten gjør at vi ikke protesterer når staten krever mer. Frykten gjør at vi lar være å stille spørsmål, fordi vi blir fortalt at tiden ikke tillater det.
Det som virkelig uroer meg, er at denne utviklingen nå fremstår som uunngåelig. Når et helt kontinent beveger seg i samme retning, når militæret får stadig større plass, når sivile prioriteringer må vike for våpen, soldater og strategiske planer, da er det ikke lenger enkeltland som tar valg, men en politisk strømning som ingen lenger kontrollerer. Det er som om Europa glir inn i en militær logikk som ikke lenger trenger et klart fiendebilde, fordi selve systemet har blitt avhengig av opprustning. Politikerne tør ikke å bremse. Mediene tør ikke å kritisere. Folket tør ikke å si imot. Frykten holder alt sammen, som et usynlig, men effektivt bur.
Litauens døgnkontinuerlige verneplikt er derfor ikke et isolert tiltak, men et forvarsel. Hvis ett NATO-land kan innføre dette uten offentlig debatt, kan alle gjøre det. Også Norge. Og når det skjer, vil det bli presentert som en nødvendig respons på «situasjonen», en situasjon som overhodet ikke er naturgitt, men produsert av de samme kreftene som nå ber oss om å være lojale, disiplinerte og stille. Frykten vil igjen brukes som verktøy for å skyve befolkningen i retning av mer kontroll, mer militær tilstedeværelse og mindre rom for kritikk. Og mediene vil igjen stå side om side med myndighetene og forklare hvorfor «det ikke finnes noe alternativ».
Jeg skriver dette fordi frykten ikke lenger føles som noe privat. Den er blitt en del av samfunnets struktur. Den er synlig i stillheten, i tilpasningen, i fraværet av motstemmer. Den er synlig i hvordan Europa marsjerer i takt, mens befolkningen forventes å nikke og gå videre. Det minste vi kan gjøre er å stille spørsmål. Hvis vi ikke gjør det nå, vil vi snart stå i en virkelighet der spørsmålene ikke lenger er tillatt. Les boken!
