Parallelt ser vi andre politiske konstellasjoner ta form. I Norge fremstår motstanden mot EU som et sjeldent samlende prosjekt på tvers av tradisjonelle ideologiske skillelinjer. Både liberale og konservative miljøer uttrykker nå et tydelig nei, og meningsmålinger indikerer et stabilt – og i flere tilfeller økende – flertall i denne retningen. Dette er i seg selv ikke bemerkelsesverdig, gitt Europabevegelsens og EU-partienes gjennomgående svake og ofte inkonsistente argumentasjon, med Ine Eriksen Søreide som en sentral frontfigur. Ansettelsen av en profilert aktør med et omstridt forhold til faktasjekking og tydelig politisk slagside i Europabevegelsens ledelse har neppe bidratt til økt tillit, selv om dette må forstås som en vurdering, ikke et etablert faktum.
Det europeiske kontinentet preges samtidig av tiltagende politisk ustabilitet. Frankrike opplever økende indre spenninger, protestbevegelser blusser opp i Storbritannia av ulike årsaker, regjeringen i Bulgaria har kollapset, og flere utviklingstrekk peker mot et mer konservativt Europa. Det ulmer i Nord-Makedonia, spenningene rundt albanske spørsmål vedvarer, og protestene i Serbia ser ikke ut til å avta. Samtidig fortsetter EU sitt finansielle og politiske engasjement i Georgia, ofte omtalt i termer av fargerevolusjonsdynamikker, parallelt med omfattende låneopptak og forpliktelser knyttet til Ukraina.
Jeg adresserer også geopolitiske utviklinger utenfor Europa – i land som Venezuela, El Salvador og Argentina – men det er legitimt å stille spørsmål ved hvor hensiktsmessig det er å importere fjerne konfliktlinjer inn i en europeisk offentlighet som allerede er under betydelig press. På et visst punkt risikerer analysen å miste både fokus og forklaringskraft.
Situasjonen i Midtøsten forblir uoversiktlig. I Syria rapporteres det om tap av amerikanske soldater i områder hvor amerikansk tilstedeværelse formelt sett skulle være avsluttet, samtidig som regionale aktører sender motstridende signaler. Handelskonflikter har dessuten utviklet seg fra økonomiske mottiltak til fysiske konfrontasjoner, særlig til sjøs, med kapringer, angrep og sanksjoner knyttet til olje, gass og strategiske ressurser. Slike hendelser får varierende mediedekning, ofte uten noen klar redegjørelse for hvorfor enkelte episoder løftes frem mens andre forbigås i stillhet.
Samlet fremstår USA som en aktør med et vedvarende behov for militær projeksjon, men uten entydig innenrikspolitisk eller internasjonal støtte til full eskalering. Tidspunktet for en eventuell større konfrontasjon er gjenstand for spekulasjon; noen peker mot slutten av desember, andre mener den ikke vil materialisere seg. Samtidig øker regionale spenninger også i Sørøst-Asia, blant annet mellom Thailand og Kambodsja, til tross for nylig erklærte fredsavtaler. Forhåpentligvis forblir dette begrenset og deeskalerer. Begge landene fortjener stabilitet og fred.
Likevel er det slående hvor mye oppmerksomhet som rettes mot hendelser «på den andre siden av sokkelen». I Storbritannia sliter man nå åpent med det som omtales som hjerneflukt. Britiske borgere forlater landet av årsaker som knapt lenger trenger forklaring. Det er ikke bare politiske forhold som driver dem, men den generelle samfunnstilstanden: frykten for vold, overgrep og systemisk forfall. Det er ikke lenger kun de velstående som reiser. Foreldre sender barna sine til utlandet for skolegang, fordi utdanningssystemet og sikkerhetssituasjonen oppleves som uakseptabel.
I dag rapporteres tilsvarende utvikling fra Tyskland. Eksperter slår alarm: de mest erfarne, ressurssterke og høyt utdannede forlater landet, samtidig som man importerer arbeidskraft med begrenset formell kompetanse og erfaring. Det kreves ingen doktorgrad i samfunnsøkonomi for å forstå at dette verken er økonomisk eller demografisk bærekraftig på sikt.
Dette er ikke et isolert fenomen. Samme mønster kan observeres i Frankrike, Norge, Belgia og store deler av Vest-Europa. I Tyskland ser man i tillegg en Antifa-bevegelse som fremstår stadig mer ute av kontroll, med omfattende hærverk, vold og krav om ytterligere innvandring, kombinert med aktiv beskyttelse av overgripere og kriminelle. At organisasjonen i økende grad synes å speile den demografiske sammensetningen den selv forsvarer, er – ironisk nok – vanskelig å overse.
Samtidig beriker enkelte seg gjennom korrupte NGO-strukturer og selskaper: enten det dreier seg om Antifa-relaterte nettverk, pandemiens maskeselskaper, eller aktører som forsøker å selge Temu-varianten av medisinsk utstyr til Ukraina for tresifrede millionbeløp. I tillegg kommer politikernes ektefeller og familiemedlemmer, som tilsynelatende gjør gode forretninger på avtaler tilrettelagt av de samme politikerne. Dette mønsteret er bemerkelsesverdig konsistent på tvers av vestlige land, og minner mistenkelig om Brussel i enhver Qatar-, Pfizer- eller penge-gate-sammenheng.
Hver eneste dag rapporteres det om angrep på julemarkeder. Jeg kunne ha delt dem alle, men det ville sannsynligvis bidratt til ytterligere normalisering. Kanskje er det allerede normalisert. Alle vet det skjer. Alle ser på. Ingen politikere gjør annet enn å gi tillatelse til nye demonstrasjoner for mer av det samme. Som om ikke det var nok, krevde Ursula von der Leyen nylig en ny lov som vil sende ytterligere migrasjon til Europa, med juridiske mekanismer som sikrer at retur eller remigrering i praksis blir umulig. Det er verdt å spørre om dette faktisk er et folkelig ønske, eller om lover i økende grad innføres over hodene på befolkningen.
Masseskytinger, vold og terror preger nyhetsbildet: Bondi Beach, Storbritannia, USA, Australia. Listen synes endeløs. Det blir ikke bedre – bare hyppigere og grovere. Barn er ikke lenger trygge, og disse hendelsene korrelerer direkte med den samme flukten fra vestlige land til tryggere områder. At El Salvador skulle bli et slikt område, var det knapt noen som hadde på bingokortet sitt.
Tilliten til tradisjonelle medier er følgelig under press. Derfor er det kanskje ikke overraskende at stadig flere vender seg mot uavhengige skribenter, bloggere og alternative medier. Ikke ett enkelt korrektiv, men mange. Alternativet er å lese tabloide overskrifter om kroppslige funksjoner forklart som nevrologiske gjennombrudd, eller norske mediers endeløse selvrefererende bakromseskapader, akkompagnert av ekspertråd som fremstår mer selvdestruktive enn opplysende.
I NRK kan man i mellomtiden lese om Bufdirs råd om hvordan foreldre bør omtale sine barn – ikke som gutter eller jenter, men som «barn» – og hvordan lærere oppfordres til å skjule informasjon om pronomen og identitet for foreldrene. Dette er de samme instansene som hevder å være kvalifisert til å avgjøre hvem som er skikket til å være foreldre, til tross for at de tilsynelatende ikke klarer å definere hva en mor eller far er.
Mitt råd er derfor enkelt: vurder privatskoler, eller gjør som stadig flere og send barna til land som respekterer familielivet og barnas rett til utdanning uten ideologisk tvang.
Som om ikke dette var tilstrekkelig, erklærte kansler Friedrich Merz nylig offentlig at Pax Americana i Europa er over, og at vi går inn i en ny epoke. En epoke hvor velferdsstat, helsevesen og utdanningssystemer har nådd sitt toppunkt, og hvor krigsøkonomi blir den nye normalen – uten noen tydelig utgang. Var det noen som sa Sovjetunionen 2.0? Det er ikke et usannsynlig scenario. I så fall er det ikke bare individer som bør flykte, men også stater som ikke ønsker å synke sammen med kaptein Ursula og hennes kadetter: Macron, Merz og Starmer.
Heldigvis har vi en skuespiller i øst som forsikrer oss om at Ukraina i det minste vinner. Ellers kunne det hele blitt ganske mørkt. Troverdigheten svekkes imidlertid noe når seierserklæringer om gjenerobrede områder leveres via selfies tatt flere mil unna de påståtte frontlinjene.
Men poenget er forhåpentligvis klart. Jeg får ikke plass til alt – verken i spalten, gruppen eller på profilen. Facebook foretrekker som kjent at man venter to til fire timer mellom hvert innlegg, så også der finnes det autoritære rammeverk for informasjonsflyt. Du kan ikke selv bestemme hvor mye informasjon du får. Men du kan velge hvem du følger. Mitt råd er å følge flere uavhengige stemmer. Det er et råd det kan være verdt å ta.
Jeg ønsker dere alle fortsatt god helg, en fredelig juletid og en god ny uke. Etter ti år er vi fortsatt her – og det er vi takket være støtten fra dere.
