Hvis disse punktene avvises kategorisk, gjenstår spørsmålet om hva våre politikere egentlig driver med – annet enn symbolpolitikk overfor den amerikanske presidenten og en de facto forlengelse av krigen, samtidig som ukrainske sivile med to dagers opplæring dør ved fronten mens de korrupte beriker seg ytterligere.
Det er utvilsomt en krevende erkjennelse å måtte innrømme tap og akseptere ukrainske territorielle og politiske innrømmelser i denne konflikten. Men sannsynligvis hadde dette ikke vært nødvendig dersom man hadde akseptert tidligere fredsinitiativer. Det hadde heller ikke vært nødvendig nå, dersom man hadde opptrådt strategisk rundt forhandlingsbordet. I stedet insisterer politiske ledere på at seieren på slagmarken er innen rekkevidde og at et russisk sammenbrudd er nært forestående.
Jeg mener den offentlige debatten om dette er påfallende fraværende i mediene. Pressen fortsetter å hente inn pensjonerte, pro-ukrainske eksperter, aktører som nærmest kler seg i Zelenskyjs uniformskopi, og NGO-er som i praksis fungerer som forlengede armer av Ukrainas utenriksdepartement i Oslo.
Kritikken av Donald Trumps førsteutkast har vært massiv i våre medier. Samtidig utelates et vesentlig poeng: utkastet skal etter alt å dømme være formet i fellesskap av Trump, Zelenskyj og Putin. Det er altså ikke en ensidig amerikansk plan. Dokumentet bærer tydelig preg av alle tre aktørenes prioriteringer, og forskjellene er relativt enkle å identifisere.
Nå sitter europeiske politikere og plukker ut de russiske punktene for å presentere et «forbedret» forslag – noe som etter alt å dømme vil føre til ytterligere marginalisering av forhandlingene. Russland og Ukraina bør forhandle direkte; USA under Trump bør opptre som megler. EU og Koalisjonen av villige bør holdes utenfor.
Til syvende og sist er det det ukrainske folket som må avgjøre hvilke punkter som er akseptable. Ikke latte-drikkende byborgere i Oslo, Brussel eller Berlin. Hvis man ønsker at Ukraina skal fortsette krigen, kan man med fordel legge igjen kredittkortet på Pascal, Café Einstein Villa eller Le Cirio – og dra til frontlinjen selv. Vi kommer alle til å huske dem som sendte andres sønner og døtre i døden for en avtale som i realiteten kunne ha blitt signert i 2022.
Og hvem lekket utkastet til amerikanske medier? Det gjenstår å se. Det foregår i det minste samtaler i Genève, selv om avstanden fortsatt er betydelig. Hva som er rett eller galt er uansett ikke opp til oss. Når alt kommer til alt, er det den ukrainske befolkningen som må fatte beslutningene. Men dersom prosessen trekkes for langt ut, kan det hende at andre til slutt tar beslutningen for dem – og den løsningen vil i hvert fall ikke være til Ukrainas fordel.
