I denne forbindelse ble pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug – som tidligere er dokumentert å ha delt feilinformasjon og desinformasjon, og som i et intervju med Faktisk innrømmet at han likevel fortsatte fordi det støttet et ønsket narrativ – invitert av Dagbladet for å gi sin analyse. Dalhaug benyttet igjen det velkjente, men i dag delvis utdatert argumentet om tapstall-ratio mellom angriper og forsvarer. Han og flere andre baserer disse vurderingene på historiske erfaringer fra første og andre verdenskrig, som om disse kunne overføres direkte til moderne krigføring.
Sannheten er at det ikke eksisterer uavhengige, verifiserbare og offisielle tapstall fra moderne, teknologisk dominert krigføring. Dagens slagmarker preges av droner, robotikk, presisjonsmissiler, artillerisystemer og glidebomber – ikke primært av store bakkestyrker, pansrede kjøretøy og nærkamp mann mot mann. En grunnleggende regel i moderne konflikt er at den parten som kontrollerer luftrommet – i praksis også den som disponerer droner med lengst rekkevidde, avansert navigasjonskapasitet og evne til å motstå GPS-forstyrrelser – som regel har lavere tapstall. Når ukrainske droner opererer med en rekkevidde på 10–15 kilometer med fiberoptisk styring, mens russiske droner kan operere 30–50 kilometer, gir dette strukturelle fordeler til Russland.
Vi så dette når Pokrovsk falt. Zelenskyj selv anslo at det var litt over 300 soldater i Pokrovsk på dette tidspunktet. Likevel presterte media å fortelle at tusenvis av soldater falt i Pokrovsk på russisk side. Senere kunne vi alle vitne til «Mad Max» lignende scener da pokrovsk falt, noe Dagbladet og Nettavisen ironisk nok selv rapporterte om. Dette eksempelet tydeliggjør hvordan frontlinjen og krigføringen fungerer i praksis.
Bytteforholdet for krigsfanger og omkomne kan studeres, men heller ikke dette gir nødvendigvis en pålitelig indikasjon på det faktiske tapstallet på slagmarken. Videre finnes det en jevn strøm av videomateriale som dokumenterer tvangsrekruttering – i hovedsak hos én av partene – noe som også indikerer ulik belastning og ulik tilgang på personell. Enkeltfaktorer forklarer lite alene, men samlet danner de et mønster.
Det fremstår også påfallende at europeiske politiske ledere reiser til Afrika og bare uformelt diskuterer Ukraina på sidelinjen, samtidig som Ursula von der Leyen i stor grad fremhever nye finansielle støttepakker til Sør-Afrika på 1 700 milliarder kroner og forteller hvordan EU skal «bringe Afrika til Europa». Dette gir inntrykk av en europeisk agenda som i liten grad harmonerer med den geopolitiske alvoret i Ukraina-krigen.
Det er åpenbart at det pågår et politisk spill hvor Ukraina i realiteten ikke har full kontroll over sin egen skjebne. Friedrich Merz uttalte så sent som i dag at det ikke vil bli noen fredsavtale uten at EU godkjenner den – dette etter at han har vært blant dem som mest høylytt har fremholdt at Ukraina selv skal bestemme alt som angår Ukraina.
Likevel velger jeg å opprettholde et visst håp. Én ting er imidlertid sikkert: Russlands krav må i betydelig grad imøtekommes dersom en varig fred skal være mulig sett fra russisk perspektiv, Dayton-modellen som en kontrast til München-avtalen blir ofte hentet frem som eksempler på hva som er rett eller galt men også disse har sine store mangler. Det som er helt sikkert er at det er det Ukrainske folket som bør avgjøre hva de er villige til å akseptere, ikke EU, USA eller en mann i Ukraina. Det blir ikke slutt på konflikter og hat før man rydder av veien det som faktisk er årsaken til konflikten.
Hvis EU samtidig nekter å akseptere en avtale som inkluderer disse kravene, vil nye forhandlinger sannsynligvis ligge langt frem i tid. Med mindre USAs president, Donald Trump, skulle overraske med et politisk grep som dramatisk endrer dynamikken.
