La meg gjøre dette mer spiselig for dem som fortsatt ikke forstår: EU ønsker nå å ta opp svært store statlige lån til Ukraina – i første omgang en pakke på mellom 200 og 300 milliarder euro, altså mellom 2 000 og 3 000 milliarder norske kroner. Dette skal gis til Ukraina og brukes på en måte som angivelig skal hjelpe landet, men som i realiteten også fungerer som en omfattende subsidiering av europeisk industri som har lidd betydelige tap som følge av sanksjonspolitikken.
Det er viktig å forstå at Russland aldri kommer til å betale disse lånene – verken til Ukraina eller EU. Det er heller ikke poenget her, det vet EU. De frosne midlene er russisk eiendom, de ligger I Moskva men er investert i Euroclear i Belgia, og EU kan kun beslaglegge avkastningen, ikke hovedstolen. Likevel fremstilles avkastningen som om den kan finansiere enorme lånepakker. Det kan den ikke. Avkastningen kan ikke en gang i nærheten dekke rentene til et slikt lån. Det er det bare flere stater sammen som kan, så gigantisk er lånet.
EU forsøker altså å legitimere store låneopptak ved å vise til “russiske” midler som i praksis ikke kan brukes til å tilbakebetale dem. Verken rentene eller hovedstolen. Sammenligningen kan illustreres enkelt: Det ligner en hytteeier som belåner hytten sin til bristepunktet og samtidig later som om naboens rentebetalinger kan dekke gjelden. Det kan de selvsagt ikke. Når lånet forfaller, er det hytteeieren – ikke naboen – som sitter med ansvaret.
Konsekvensen er like enkel som den er ubehagelig: Det er europeiske skattebetalere som til syvende og sist må dekke disse lånene dersom (eller når) Ukraina ikke kan. Ikke Russland. Det er dine barn som sitter igjen med forpliktelsene, ikke russiske barn. Derfor er det misvisende, for ikke å si villedende, når media ukritisk gjentar formuleringer om “russiske penger” som om de faktisk utgjør en reell finansieringskilde. Det gjør de ikke.
Dette er ikke bare et folkerettslig risikoprosjekt – det er også et økonomisk. Når påstanden om “russiske penger” ukritisk gjentas, er det i realiteten desinformasjon som skaper et inntrykk av at europeiske velgere slipper regningen. Det gjør de ikke. Faktisk burde være inne her og forklare befolkningen hvordan denne saken egentlig foreligger og for en gang stå frem som et godt eksempel. Det kan de forøvrig ikke, for det ville avslørt deres bidragsytere (media) og deres formyndere i Brussel nøyaktig hvilke løgnere de er.
