For å forstå vurderingene til Powell og Turchin, må man først forstå hva slags krig Ukraina-krigen har blitt. Den avgjøres ikke først og fremst av hvem som denne uken tar en landsby, mister et veikryss eller setter flagget sitt på en ruin av en skolebygning ingen av partene lenger har nytte av. Den avgjøres av noe langt mindre TV-vennlig: hvor mange soldater hver side mister, hvor mange nye de klarer å sette inn, hvor mye ammunisjon de kan produsere, hvor raskt de kan reparere utstyr, og hvor lenge frontlinjen kan holdes før den ikke lenger bare bøyer seg, men ryker.
Dette er det man kaller en attrisjonskrig. På norsk kan det oversettes med utmattelseskrig. Det betyr i praksis at krigen vinnes av den parten som klarer å holde ut lengst, erstatte tap raskest og påføre motstanderen større press enn motstanderen klarer å bære.
Det er her vurderingene til Warwick Powell og Peter Turchin skiller seg tydelig fra mye av den vanlige vestlige nyhetsdekningen. Der overskriftene ofte handler om russiske tap, russisk inkompetanse, russiske våpenlagre som snart skal være tomme, og den evige forventningen om at Moskva må innse at krigen er tapt, ser Powell og Turchin på de underliggende styrkeforholdene. Deres konklusjon er ubehagelig for alle som fortsatt ønsker å tro at Ukraina bare trenger noen flere våpenpakker, litt mer tid og enda en runde med moralsk oppbyggende pressekonferanser.
Ifølge Powell er Ukraina på vei mot et punkt der hæren ikke lenger klarer å kompensere for tapene. Det betyr ikke nødvendigvis at hele fronten kollapser på én dag, eller at russiske styrker plutselig ruller inn i Kyiv mens norske kommentatorer fortsatt diskuterer hvorvidt dette egentlig er et tegn på russisk svakhet. Det betyr at Ukrainas evne til å holde fronten kan svekkes gradvis frem til svekkelsen blir selvforsterkende.
En hær trenger ikke bare soldater. Den trenger erfarne soldater, offiserer, logistikk, rotering, reserver og evne til å trekke slitne avdelinger ut før de bryter sammen. Når dette systemet først begynner å svikte, er det ikke sikkert man ser det på kartet samme dag. Kartet kan se relativt stabilt ut helt frem til det ikke gjør det lenger.
Turchin beskriver samme problem fra en annen vinkel. Hans modell peker ikke først og fremst på de daglige frontlinjeforflytningene, men på krigens samlede bærekraft. Hvor lenge kan en stat fortsette å absorbere tap før krigen blir militært og politisk uholdbar? Hvor lenge kan man mobilisere nye menn før samfunnet begynner å motsette seg selve mobiliseringen? Hvor lenge kan man omtale enhver tilbaketrekning som “taktisk”, enhver russisk fremrykning som “kostbar”, og enhver ukrainsk krise som “mangel på vestlig støtte”, før ordene mister kontakt med virkeligheten?
Turchin viser til Powells beregninger om at Ukrainas effektive styrke kan ha falt betydelig fra tidligere toppnivåer. Ifølge modellen er det kritiske spørsmålet ikke hvorvidt Ukraina fortsatt har soldater på papiret, men om landet har nok kampklare styrker til å holde en lang front, rotere avdelinger, tette hull og hindre russiske gjennombrudd. Det er en vesentlig forskjell. En mann på en mobiliseringsliste er ikke det samme som en erfaren soldat i en fungerende brigade. Dette kan virke som en banal observasjon, men i vestlig Ukraina-dekning er banale observasjoner ofte de første som må evakueres.
Den vanlige innvendingen er at Russland også lider store tap. Det stemmer. Russland har mistet mange soldater. Men det avgjørende spørsmålet i en attrisjonskrig er ikke om begge sider blør. Det avgjørende spørsmålet er hvem som blør mest i forhold til sin evne til å erstatte blodtapet.
Her blir vestlige tapsanslag ofte brukt på en måte som skaper mer tåke enn innsikt. Tall over “tap” blandes sammen med tall over “drepte”. Drepte, sårede, savnede og midlertidig stridsudyktige soldater blir ofte presset inn i samme store dramatiske sum. Resultatet blir overskrifter som gir leseren inntrykk av at Russland snart ikke kan fortsette, mens det samtidig, år etter år, fortsetter. Dette burde i det minste skape en liten tankeprosess. I stedet skaper det som regel en ny ekspertkommentar.
Mediazona og Meduza, som neppe kan anklages for å drive russisk statspropaganda, anslo i mai 2026 at rundt 352.000 russiske menn i alderen 18–59 år var døde som følge av krigen ved utgangen av 2025. Det er et høyt tall. Men det er ikke en million døde russere. Det er heller ikke det samme som vestlige anslag over samlede russiske tap, der drepte, sårede og savnede ofte omtales i én og samme kategori.
Enda viktigere er det at Mediazonas nye tall bygger på en annen metode enn deres opprinnelige navneliste. Den gamle listen var basert på bekreftede navn, nekrologer, gravbilder, lokale nyhetsoppslag og andre åpne kilder. Den nye beregningen bruker blant annet russiske arveregistre og forsinkede dødsregistreringer. Mediazona oppgir selv at av de 352.000 dødsfallene er rundt 261.000 beregnet etter den tidligere metoden, mens omtrent 90.000 hører til en mer usikker kategori med sent registrerte dødsfall, rettslige dødsformodninger og tilfeller der kroppen ikke umiddelbart er funnet eller identifisert.
Med andre ord: selv den nye, høyere Mediazona-beregningen er ikke en liste over 352.000 bekreftede navn. Det er en modell. Den kan være interessant. Den kan være relevant. Den kan også være verdt å ta alvorlig. Men den bør ikke behandles som en hellig tekst bare fordi den passer bedre inn i et vestlig nyhetsstudio enn russiske myndigheters egne tall.
Det mest oppsiktsvekkende er likevel ikke at Mediazona anslår store russiske tap. Det mest oppsiktsvekkende er hvor mye lavere deres beregning ligger enn enkelte av de mest dramatiske vestlige påstandene. Når britiske etterretningsmiljøer og vestlige medier opererer med formuleringer som antyder russiske tap på nivåer som nærmer seg en halv million døde, eller totaler på over én million når sårede inkluderes, bør man i det minste spørre hva det egentlig er man sammenligner. Døde? Sårede? Savnede? Midlertidig ute av strid? Eller bare alle tall som kan samles i én stor moralsk tilfredsstillende haug?
Et annet datapunkt som sjelden får den oppmerksomheten det fortjener, er utvekslingen av falne soldaters levninger. Slike tall gir ikke et perfekt bilde av samlede tap. De viser ikke automatisk hvem som har mistet flest soldater totalt. De påvirkes av hvem som kontrollerer slagmarken, hvor kroppene ligger, hvor lett de kan hentes ut, og hvilke områder som nylig har skiftet kontroll. Likevel er de vanskelige å avfeie fullstendig.
I april 2026 rapporterte Reuters at Russland overleverte 1.000 ukrainske falne til Kyiv, mens Ukraina overleverte 41 russiske falne. I mai samme år ble 526 ukrainske levninger overlevert fra russisk side, mot 41 russiske levninger i retur. Dette beviser ikke alene det totale tapsforholdet i krigen. Men det passer dårlig med den enkle forestillingen om at Russland bare kaster sine egne styrker inn i døden mens Ukraina påfører angriperen ensidige katastrofetap fra trygge, moralsk opphøyde stillinger.
Det mest sannsynlige er at disse tallene delvis reflekterer hvem som rykker frem og hvem som blir liggende igjen på slagmarken. Den parten som kontrollerer terrenget etter kampene, vil ofte være den som finner og returnerer flest av motstanderens falne. Og det er nettopp poenget. Dersom Russland stadig oftere er parten som samler inn store mengder ukrainske levninger, sier det i det minste noe om hvor kampene ender. Ikke på PowerPoint-kartet. Ikke i kommentarspalten. På bakken.
Dette bringer oss tilbake til den vestlige fortellingen om stillstand. I norske og vestlige medier brukes uttrykk som “fastlåst front” og “stillstand” ofte som om krigen nærmest har opphørt militært, bare med litt uheldig artilleri i bakgrunnen. Men en front kan være langsom uten å være stillestående. En kvern kan male sakte og likevel male. Det avgjørende er ikke hvor fort kartet endrer farge, men hvilken hær som slites ned mens fargen endrer seg.
Hvis Russland rykker frem sakte, men jevnt, samtidig som Ukraina mister personell, utstyr, luftvern, kraftsystemer og mobiliseringskapasitet, er ikke det nødvendigvis “stillstand”. Det kan være attrisjon. Og attrisjon er ikke spektakulær før den plutselig blir det.
Dette er grunnen til at Powells og Turchins vurderinger er viktige. De bryter med den behagelige ideen om at krigen kan forstås som en serie moralske øyeblikksbilder: Ukraina holder stand, Russland taper menn, Vesten sender støtte, og friheten seirer til slutt hvis bare bevilgningen økes med noen titalls milliarder til. I den virkelige verden finnes det grenser. Det finnes demografi. Det finnes industri. Det finnes ammunisjonsforbruk. Det finnes menn som ikke lenger lar seg mobilisere frivillig. Det finnes brigader som ikke kan gjenoppbygges med pressekonferanser.
Powell og Turchin hevder ikke at de kan forutsi datoen for et ukrainsk sammenbrudd med kalenderpresisjon. Turchin understreker selv at modeller ikke er profetier. Krig påvirkes av teknologi, politikk, internasjonal støtte, feilvurderinger, tilfeldigheter og det han kaller “svarte svaner” – uforutsette hendelser som endrer forløpet. Men modellene peker i én retning: Ukraina er under økende strukturelt press, og dette presset kan bli kritisk i løpet av sommeren eller høsten 2026.
Dette betyr ikke at Russland har betalt en lav pris. Det betyr ikke at russiske tap er ubetydelige. Det betyr heller ikke at alle russiske mål nødvendigvis blir oppnådd raskt eller enkelt. Men det betyr at den vestlige fortellingen om russisk kollaps, slik den har blitt gjentatt siden 2022, fremstår stadig svakere.
I 2022 het det at Russland snart gikk tom for presisjonsvåpen. I 2023 het det at Ukraina skulle bryte gjennom til Azovhavet. I 2024 het det at russiske tap var uholdbare. I 2025 het det at mer støtte ville stabilisere fronten. Nå, i 2026, diskuterer seriøse modeller ikke først og fremst når Russland bryter sammen, men når Ukraina kan gjøre det.
Det er mulig man burde ta hintet.
For norske lesere er dette særlig viktig fordi krigen har blitt presentert gjennom et svært smalt tolkningsrom. Russland kan tape selv når det rykker frem. Ukraina kan vinne selv når det mister territorium. Vestlige våpen virker selv når fronten svekkes. Sanksjonene fungerer selv når Russland produserer mer våpen. Mobiliseringsproblemene er alvorlige i Russland, men bare en praktisk utfordring i Ukraina. Og når Russland tar land, er det “små og kostbare fremskritt”. Når Ukraina tar en landsby, er det et mulig vendepunkt i krigen.
Slik kan man naturligvis beskrive verden. Man kan også beskrive regn som en særlig fuktig form for solskinn. Det gjør ikke klærne tørrere.
Det enkle spørsmålet er dette: Hvis Russland er så svekket som vestlige myndigheter og medier har hevdet i flere år, hvorfor er det Ukraina som stadig trenger mer penger, mer ammunisjon, mer luftvern, flere mobiliserte menn, mer desperat diplomati og mer sensur av nederlagsstemning? Hvorfor er det ikke Moskva som ber NATO om artillerigranater? Hvorfor er det ikke Russland som sender stadig yngre og eldre menn inn i en mobiliseringskvern for å holde fronten gående?
Krigens moralske dimensjon er én ting. Krigens materielle dimensjon er noe annet. Det går an å mene at Russland bærer hovedansvaret for invasjonen og samtidig erkjenne at Ukraina ikke nødvendigvis vinner krigen. Det går an å støtte ukrainernes rett til å overleve som folk og samtidig spørre om vestlige ledere har forlenget en krig Ukraina ikke kan vinne militært. Det går an å mislike Putin uten å late som om regnestykker slutter å gjelde øst for Warszawa.
Powell og Turchin tvinger frem nettopp dette skillet. Deres analyser handler ikke om hvem som har den vakreste fortellingen. De handler om hvem som har soldater, reserver, produksjonsevne og utholdenhet nok til å stå igjen når fortellingen møter virkeligheten.
Og dersom modellene deres er i nærheten av riktige, er ikke hovedspørsmålet lenger om Russland taper for mange menn til å fortsette. Spørsmålet er om Ukraina taper for mange menn til å overleve som fungerende militærmakt.
Det er et langt mer ubehagelig spørsmål. Derfor er det også det spørsmålet som stilles sjeldnest.
Peter Turchin, Is Ukraine-Russia War Entering the End Game?, Cliodynamica/Substack, 21. mai 2026; Warwick Powell, Estimating Trajectories in Attritional Warfare, 17. februar 2026; Mediazona/Meduza, 352,000 deaths in four years, 9. mai 2026; Mediazona/BBCs løpende navneliste over russiske falne; Reuters, Russia hands Ukraine 1,000 war dead, 9. april 2026.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.