Libanon har blitt herjet med i mange tiår. Landet har vært slagmark for interesser som ofte ligger langt utenfor libanesernes egne hender. Det er dette som gjør så vondt. For bak ordene konflikt, sikkerhet og strategi finnes mennesker av kjøtt og blod. Mennesker som ønsker det samme som oss andre. Et hjem. En trygg natt. En fremtid for barna sine. En hverdag uten lyden av bomber, droner, artilleri og sirener.
Derfor gjorde det sterkt inntrykk da Libanons president Joseph Aoun i et intervju med CNN sa at libaneserne er lei av krig. Aoun har jeg truffet flere ganger i mitt arbeid for veteraner i Libanon da han var øverstkommanderende for forsvaret i Libanon. Han fremsto som en meget klok mann, med et godt og vidt verdensbilde. Han evnet å se sammenhenger på tvers av nasjoner, konflikter og politiske skillelinjer, og han forsto at fred, rettferdighet og menneskeverd må stå over maktspill, propaganda og kortsiktige interesser. Aoun var en stor pådriver for fredsprosesser blant veteraner i Midt Østen gjennom Arab Veterans League. Han sier nå at de ikke ønsker å se hjemmene sine bli ødelagt igjen og igjen. Det er en setning alle burde stanse opp ved. Ikke bare politikere i Libanon, men i alle verdensdeler. Også norske politikere burde lytte.
Aoun anklager nå Iran for å bruke Libanon som et redskap for egne interesser. Han sa det tydelig: Det er ikke deres land, det er vårt land. Det er en viktig påminnelse. Libanon tilhører ikke Iran. Libanon tilhører ikke Hizbollah. Libanon tilhører ikke Israel. Libanon tilhører libaneserne.
Samtidig er situasjonen farlig. Mens presidenten snakker om forhandlinger, stabilitet og en stat som selv skal styre landet, insisterer Hizbollah på fortsatt kamp. Det betyr at det libanesiske folket igjen kan bli fanget mellom krefter som bruker våpen før de bruker fornuft. Og når våpnene taler, vet vi hvem som taper. Det er sjelden lederne. Det er sjelden de som sitter trygt langt unna. Det er sivile. Det er barn. Det er eldre. Det er familier som nok en gang mister alt.
Som veteran fra Libanon vet jeg at krig aldri er så ren som den beskrives i politiske taler. Krig lukter røyk, blod, støv og frykt. Den setter seg i kroppen. Den følger mennesker resten av livet. Jeg har sett hva krig har gjort med det libanesiske samfunn, og jeg har sett hva den har gjort med mennesker. Derfor blir jeg urolig når jeg hører de samme gamle ordene komme tilbake. Motstand. Hevn. Sikkerhet. Avskrekking. Ære. Bak slike ord ligger ofte nye ruiner.
Det er nesten ironisk at Libanons president nå så tydelig sier at Iran ikke skal bestemme over Libanon, mens norske politikere fortsatt virker langt mer forsiktige med å kritisere Irans rolle i regionen. Vi må våge å si klart fra når stater bruker andre land som brikker i et større spill. Det gjelder Iran. Det gjelder Israel. Å ja, det gjelder alle makter som setter egne interesser foran sivile liv.
Men kritikk må ikke bli ensidig. Libanon trenger ikke flere stormaktsord. Libanon trenger respekt for suverenitet, støtte til diplomati og press mot alle parter som bidrar til krig. Israelere og libanesere er, slik Aoun sier, utmattet av konflikten. Det burde være et utgangspunkt for forhandlinger, ikke en anledning til mer krig.
Jeg frykter at Libanon igjen skal bli verre rammet. Jeg frykter at verden igjen skal se på mens landet ødelegges litt mer. Jeg frykter at vi skal lære for sent, slik vi så ofte gjør.
Derfor ber jeg norske politikere snakke tydeligere. Støtt Libanons rett til å styres av staten, ikke av militser eller fremmede interesser. Støtt forhandlinger. Støtt fred. Og husk at bak hvert kart, hver grense og hver militære analyse finnes mennesker som bare ønsker å leve.
Libanon har lidd nok. Libaneserne fortjener ikke enda en krig.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.