Men la oss ikke late som om dette bare skjer i Sverige. Norge er ikke et hakk bedre. Vi har også latt frykten bli styringsverktøy. Vi har også fått politikere som snakker mer om våpen enn om fred. Vi har også fått medier som gjentar trusselbildene nesten mekanisk, uten å stille de ubehagelige spørsmålene: Hvem tjener på denne frykten? Hvem tjener på opprustningen? Hvem betaler prisen når ordene blir til handling?
Det mest skremmende er ikke at Sverige advarer. Det skremmende er hvor lett hele Norden nå glir inn i et språk der krig fremstilles som noe nesten uunngåelig. Som om framtiden allerede er bestemt. Som om diplomati er gammeldags. Som om forhandlinger er svakhet. Som om fredsarbeid er mistenkelig.
Dette er en farlig utvikling. For når krig først blir normalisert i språket, blir den også lettere å akseptere i politikken. Først kommer rapportene. Så kommer milliardene. Så kommer basene, øvelsene, våpenleveransene og de stadig hardere fiendebildene. Til slutt står befolkningen igjen og tror at dette bare var sunn fornuft. Men det var ikke sunn fornuft. Det var politisk oppdragelse til krigstenkning.
Som veteran reagerer jeg kraftig på denne utviklingen. Jeg vet at krig ikke er et strategisk spill for skrivebordsgeneraler og karrierepolitikere. Krig er blod, skrik, amputasjoner, traumer, ødelagte familier og unge mennesker som kommer hjem som skygger av seg selv. Jeg har tjenestegjort blant veteraner i ulike konfliktområder og vært tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Jeg vet hva krig gjør med mennesker. Derfor blir jeg rasende når de som aldri selv skal stå i gjørma, snakker om krig som om det var en budsjettpost.
I Norge har vi fått en offentlighet der det nesten er forbudt å være fredsstemme. Sier du at vi må forhandle, blir du mistenkeliggjort. Sier du at opprustning kan gjøre oss mindre trygge, blir du kalt naiv. Sier du at Russland ikke nødvendigvis har planer om å angripe NATO, blir du skjøvet inn i en skammekrok. Det er slik propaganda virker: Den snevrer inn rommet for tanke. Den gjør tvil til illojalitet. Den gjør fred til et problem.
Og mens dette skjer, strømmer milliardene til våpenindustrien. Politikerne snakker alvorlig om trygghet, men det er andre som ler hele veien til banken. Våpenprodusentene får kontraktene. Konsulentene får oppdragene. Generalene får mer makt. NATO får mer lydighet. Og vanlige mennesker får regningen – i form av kutt, dyrtid, frykt og en framtid som males mørkere for hver pressekonferanse.
Norge kaller seg fortsatt gjerne en fredsnasjon. Det er snart en historisk vits. En fredsnasjon arbeider for våpenhvile, dialog og nedtrapping. En fredsnasjon tør å være selvstendig. En fredsnasjon lar ikke allianselojalitet erstatte moralsk dømmekraft. En fredsnasjon spør ikke bare hvor mange våpen vi kan sende, men hvor mange liv vi kan redde.
Vi må våge å si det som nesten ingen i maktens rom vil si: Krigsfrykten er blitt en industri. Den produserer lydighet. Den produserer budsjetter. Den produserer fiendebilder. Og den produserer en befolkning som gradvis venner seg til tanken på storkrig i Europa.
Det er ikke ansvarlighet. Det er galskap med slips.
Sverige viser oss hvor langt et naboland kan gå når frykten får definere politikken. Men Norge bør ikke stå på utsiden og peke. Vi er selv på samme vei. Vi marsjerer i takt, mens vi later som om vi tenker fritt. Det er på tide å bryte denne takten. Det er på tide å kreve en ny sikkerhetspolitikk der fred ikke behandles som svakhet, og der diplomati ikke latterliggjøres av folk som aldri betaler krigens pris.
For hvis vi fortsetter slik, er spørsmålet ikke bare om det blir krig. Spørsmålet er om vi allerede har mistet evnen til å forhindre den.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.