Derfor river det i meg når jeg ser USA opptre som moralsk dommer over mennesker som i dag forsøker å komme seg inn over landets grenser. Denne staten, USA, som ble bygget på land tatt fra urfolk, står nå med murer, grensepoliti, deportasjoner og harde ord mot andre mennesker som leter etter trygghet, arbeid og fremtid.
USA kaller seg gjerne «the Land of Freedom». Frihetens land. Men friheten virker stadig mer selektiv. Den gjelder noen. Den gjelder ikke alle. Nå handler det ikke bare om å nekte besøkende fra enkelte stater adgang. Det handler også om å sende ut store mengder innvandrere, mennesker som i mange tilfeller har levd, arbeidet, betalt skatt, stiftet familie og bygget liv i landet. Reuters har omtalt hvordan amerikansk immigrasjonshåndheving er kraftig trappet opp, med mål om svært omfattende deportasjoner, og at Senatet nylig godkjente store nye midler til migrant- og deportasjonsapparatet.
Det er lov å ha grenser. Det er lov å ha regler. Men det er ikke lov å glemme historien og samtidig late som man står på rettferdighetens side.
Lenge før USA ble USA, var landet hjemlandet til urfolk. Indianere og mange andre urfolk levde der med egne språk, egne samfunn, egne rettssystemer og en dyp forbindelse til naturen. Så kom europeerne. De kom med våpen, sykdommer, bibler, traktater de brøt, kart de tegnet selv, og lover som gjorde ranet lovlig etter at ranet allerede var begått.
Det kalles gjerne kolonisering. Et penere ord enn det burde være. I praksis var det land-ran. Det var fordrivelse. Det var kulturell knusing. Det var barn revet bort fra familier. Det var språk forsøkt utslettet. Det var hellige områder gjort om til eiendom, industri, jernbane, byer og militær makt.
Og i dag snakker etterkommerne av dette systemet om «ulovlige innvandrere».
Man må nesten gni seg i øynene.
Hvem kom først uten tillatelse? Hvem krysset havet og tok seg til rette? Hvem bestemte plutselig at andre folks hjemland var «ledig» fordi det ikke var registrert i europeiske papirer? Hvem gjorde vold om til eiendomsrett og kalte det sivilisasjon?
USA har selvsagt rett til å organisere innvandring. Ingen stat kan styres uten lover. Men når desperate mennesker møtes med forakt, murer, fengsling og deportasjon, da bør USA i det minste senke stemmen. Landet bør ikke tale som historisk uskyldig. Det bør tale som en arving etter et ran.
Mange av dem som i dag forsøker å komme til USA, flykter fra fattigdom, vold, krig, klimaendringer, narkokarteller, politisk sammenbrudd og økonomisk nød. Noe av denne nøden er ikke naturgitt. Den er skapt av århundrer med utnyttelse, stormaktspolitikk, militære inngrep, råvarejakt, handelsavtaler og maktspill. Da blir det dobbelt kynisk når en rik stormakt først bidrar til å skape uorden i verden og deretter straffer menneskene som forsøker å overleve konsekvensene.
Og allerede nå, under VM i fotball, ser vi grelle eksempler på dette hykleriet. Fotballen skal liksom samle verden. VM skal være folkefest, fellesskap og internasjonal glede. Men når mesterskapet også går i USA, møter verden samtidig en hard grensepolitikk. FIFA-president Gianni Infantino har måttet forsvare håndteringen av visumsaker før VM, samtidig som det har vært konkrete problemer med innreise og visum for personer tilknyttet mesterskapet.
Kontrasten er nesten brutal. Verden inviteres til fotballfest i «the Land of Freedom», men ikke alle får komme til festen. Amnesty har advart om at amerikanske reiserestriksjoner kan hindre tusenvis av supportere fra å delta, og peker på reiseforbud, visumnekt og trusler om aggressiv immigrasjonshåndheving. Det er et bilde på vår tid: Stadionportene åpnes, men landegrensene lukkes. Fellesskapet selges på banen, mens utestengelsen praktiseres ved grensen.
Særlig grotesk blir det når mennesker fra sårbare land ikke bare stoppes ved grensen, men også gjøres til symboler i en innenrikspolitisk maktdemonstrasjon. USA vil gjerne vise verden fotballens samlende kraft, men viser samtidig verden hvem som får komme, hvem som må vente, hvem som mistenkeliggjøres, og hvem som risikerer å bli sendt ut. Frihetens land opptrer da som om frihet er et privilegium for dem med riktig pass, riktig bakgrunn og riktig politisk verdi.
Også vi i Norge bør være forsiktige med å peke for høyt på andre. Våre egne vikinger dro ut over havet. De handlet, bosatte seg, plyndret, tok makt, tok rikdom og tok med seg mennesker. De satte spor i mange land. De kom ikke alltid som fredelige handelsmenn med pent håndtrykk. De kom også med sverd.
Norrøne folk slo seg ned på Island, Grønland, i deler av de britiske øyer og andre steder. De kom også til Vinland rundt år 1000, altså til Nord-Amerika, og møtte trolig urfolk der. Spørsmålet er derfor ærlig og nødvendig: Tok også våre forfedre land?
Ja, noen ganger gjorde de det.
Men de skapte ikke en varig norsk kolonistat i Nord-Amerika. De bygget ikke et USA på urfolks land. De ble ikke værende i en slik skala at de fortrengte hele folkeslag, opprettet reservater, tok barna, forbød språkene og gjorde kontinentet om til sitt eget moderne rike. Det er en forskjell som må sies tydelig.
Men forskjellen frikjenner ikke Norge.
For Norge har sin egen mørke historie. Behandlingen av samene, kvenene og andre minoriteter er ikke noe å hviske bort med nasjonalsang og festtaler. Fornorskingen var statlig maktbruk mot menneskers språk, identitet og verdighet. Barn lærte at deres eget språk var mindre verdt. Familier tiet om hvem de var. Kultur ble gjort til skam. Det som ikke kunne tas med våpen, kunne tas med skole, kirke, lovverk og sosialt press.
Derfor skriver jeg med litt samisk blod i årene og med en uro i kroppen når jeg ser hvordan makt alltid finner pene ord for stygge handlinger. Før het det sivilisering. Så het det utvikling. Nå heter det grensekontroll, nasjonal sikkerhet og innvandringspolitikk.
Ordene skifter. Maktens ryggmarg er ofte den samme.
Rettferdighet begynner ikke med at vi later som historien er enkel. Den begynner når vi tør å stille de ubehagelige spørsmålene: Hvem tok landet? Hvem skrev lovene etterpå? Hvem tjente på det? Hvem ble gjort fattige i sitt eget hjemland? Hvem fikk sin historie kalt primitiv, mens overgriperens historie ble kalt nasjonsbygging?
USA kan ikke bare pynte seg med demokrati, menneskerettigheter og frihet mens landet skyver urfolks historie ned i kjelleren. USA kan ikke forkynne lov og orden ved grensene uten samtidig å erkjenne at landets egen orden ble født av uorden påført andre. USA kan ikke snakke om respekt for eiendom uten å snakke om hvordan eiendommen først ble tatt.
Kan rettferdigheten i historien omgjøres?
Ikke fullt ut. De døde kommer ikke tilbake. Tapte språk kan ikke alltid vekkes til live. Ødelagte hellige steder kan ikke gjøres urørte igjen. Barn som ble revet bort fra sine foreldre, får ikke barndommen tilbake. Generasjoner som ble ydmyket, kan ikke få et smertefritt minne.
Men det betyr ikke at ingenting kan gjøres.
Land kan gis tilbake. Rettigheter kan styrkes. Urfolk kan få reell selvbestemmelse. Skoler kan lære bort sannheten, ikke bare seierherrenes pyntede versjon. Museer kan slutte å behandle stjålne gjenstander som nøytrale kulturminner. Regjeringer kan betale erstatning. Lover kan endres. Reservater kan få ressurser. Språk kan løftes. Avtaler kan respekteres. Og nye mennesker på flukt kan behandles som mennesker, ikke som invaderende skadedyr.
Det er her historiens rettferdighet begynner: ikke i hevn, men i erkjennelse. Ikke i skyld som lammer, men i ansvar som forplikter.
USA burde derfor snakke lavere og lytte mer. Landet burde møte migranter med orden, ja, men også med ydmykhet. USA burde huske at en nasjon bygget av innvandrere, nybyggere og kolonister ikke har noen moralsk rett til å opptre som om døren alltid har tilhørt den alene.
For når «the Land of Freedom» sier til andre: «Reis hjem», bør historien svare: Hvilket hjem? Og hvem tok det første hjemmet?
Som en med litt samisk blod i årene vet jeg at fortiden ikke er død. Den ligger i navn som ble fornorsket, språk som stilnet, jord som ble regulert, og familier som lærte å tie. Den ligger også i USAs reservater, fattigdom, brutte traktater og politiske hykleri.
Historien kan ikke slettes. Men den kan slutte å bli brukt som løgn. Og kanskje begynner rettferdigheten først når de som arvet land-ranet, slutter å opptre som grensevoktere for en moral de selv aldri bygget landet sitt på.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.