Slik fremstår Trumps såkalte Peace Board. Det ble presentert som et fredsprosjekt, men luktet tidlig av stormaktspolitikk, personlig ambisjon og et dramatisk forsøk på å flytte fredsarbeidet bort fra de institusjonene verden faktisk har bygget opp etter to verdenskriger. Det var som om én mann skulle stille seg foran ruinene, peke på ødeleggelsen og si: «Dette skal jeg ordne.» Men fred er ikke et eiendomsprosjekt. Fred er ikke en scene for selvforherligelse. Fred er ikke noe en president kan ta patent på.
Det finnes ord som er så viktige at de ikke bør overlates til dem som har gjort mest for å tømme dem for innhold. Fred er et slikt ord. Når begrepet fred brukes av maktmennesker som samtidig truer, presser, bomber, sanksjonerer og styrer verden gjennom frykt, da må vi stoppe opp. Da må vi spørre: Er dette virkelig fredsarbeid, eller er det bare en ny innpakning av gammel maktpolitikk?
Trumps Peace Board fremstår mer og mer som en politisk fadese. Et prosjekt som kunne ha vært viktig, nødvendig og samlende, ble i stedet bundet til en mann som aldri har representert den ydmykheten fredsarbeid krever. Man kunne ikke la en krigshisser fortsette arbeidet med et prosjekt som skulle handle om forsoning, gjenoppbygging og respekt for mennesker som har levd under bomber, okkupasjon, frykt og ødeleggelse.
Det mest alvorlige er likevel at Peace Board kan forstås som et forsøk på å stjele FNs mandat. FN ble opprettet nettopp for å hindre at stormakter alene skulle definere krig og fred etter egne interesser. FN-pakten, folkeretten og Sikkerhetsrådets rolle er ikke perfekte, men de representerer en internasjonal orden som ble bygd etter to verdenskriger. Når en amerikansk president forsøker å plassere seg selv i sentrum for et alternativt fredsorgan, er det ikke bare en politisk manøver. Det er et dramatisk angrep på selve ideen om felles internasjonalt ansvar.
Dette er nå blitt en stor politisk flopp fra den amerikanske presidenten. Ikke bare fordi prosjektet mangler tillit, men fordi det viser en farlig vilje til å omgå de institusjonene verden faktisk har for fred, mekling og internasjonal legitimitet. For FN er dette spesielt alvorlig. Dersom stormakter begynner å lage egne fredsråd, egne mandater og egne systemer for å administrere krigsrammede områder, da er vi på vei bort fra folkeretten og tilbake til den sterkestes rett.
Heldigvis var Norge blant dem som ikke ønsket å gå inn i et slikt Board. Det var klokt. For små land som Norge har alt å tape på en verden der stormakter lager sine egne fredsorganer utenfor FN-systemet. Norge har historisk hatt en rolle som fredsnasjon, nettopp fordi vi har støttet folkeretten, FN og multilaterale løsninger. Dersom Norge skulle ha sluttet seg til et slikt Trump-ledet Peace Board, ville det vært et alvorlig brudd med denne tradisjonen. Det ville signalisert at Norge aksepterer at fredsmandater kan flyttes fra FN til en amerikansk president med egne politiske og økonomiske interesser. Derfor var det avgjørende at Norge ikke lot seg trekke inn i dette prosjektet. Fred må ikke privatiseres. Fred må ikke amerikaniseres. Fred må ikke gjøres til et personlig prestisjeprosjekt for Trump.
Heldigvis har FN et langt større fredsbegrep enn det en fascistorientert amerikansk president synes å representere. Fred handler ikke om først å true, presse, bombe eller ruinere et land, for deretter å stille seg opp foran kameraene og si: «Så kan jeg bygge det opp igjen.» Det er ikke fred. Det er kynisme. Det er politisk forretningstenkning lagt over menneskelig lidelse. Det er ideen om at ødeleggelse kan skape nye markeder, nye kontrakter og nye maktposisjoner. En slik tankegang er dypt farlig, fordi den gjør krigens ruiner til en arena for personlig prestisje og økonomisk gevinst. FN, med alle sine svakheter, bygger i det minste på en grunnidé om kollektiv sikkerhet, folkerett og menneskeverd. Det er noe helt annet enn en leder som ser ut til å tenke: Først ruineres landet, så kommer jeg inn som redningsmann, bygger det opp igjen og setter mitt navn på prosjektet.
Fred kan ikke bygges på ego. Fred kan ikke bygges på persondyrkelse. Fred kan ikke bygges på at én stormaktsleder setter seg selv i sentrum og kaller det internasjonalt ansvar. Fred må bygges nedenfra, gjennom tillit, folkerett, menneskeverd og reell vilje til å lytte til dem som faktisk har båret krigens kostnader.
Peace Board kunne ha vært noe annet. Det kunne ha vært et uavhengig, bredt og folkerettslig forankret organ under FN, med veteraner, fredsforskere, humanitære aktører, palestinske og israelske sivilsamfunnsstemmer og land med reell fredsmeklingserfaring. Det kunne ha vært et forum der man lyttet før man styrte. Der man bygget før man kontrollerte. Der man satte sivile liv foran geopolitisk prestisje.
I stedet fikk vi et prosjekt som bærer preg av stormakt, prestisje og politisk merkevarebygging. Det er ikke nok å kalle noe et fredsråd. Det må også opptre som et fredsråd. Når retorikken handler mer om kontroll, avvæpning, maktfordeling og økonomiske interesser enn om rettferdighet, forsoning og selvbestemmelse, da er det grunn til å rope varsko.
En ekte fredsprosess må stille vanskelige spørsmål til alle parter. Den må kreve at væpnede grupper legger ned våpen og slutter å holde sivile som gisler i egen maktpolitikk. Den må kreve at Israel stanser kollektiv avstraffelse, okkupasjon, militær vold og blokade som rammer uskyldige. Den må kreve at stormaktene slutter å bruke regionen som sjakkbrett. Og den må kreve at palestinerne får en reell politisk framtid, ikke bare en administrativ ordning styrt utenfra.
Det er her Peace Board feiler. Det later som om fred kan administreres ovenfra, mens selve kjernen i konflikten fortsatt brenner. Det later som om gjenoppbygging kan kjøpes, mens tillit er ødelagt. Det later som om én mann med makt kan erstatte FN, folkeretten og reell forsoning.
Dette bør være en dramatisk advarsel til FN og til alle små og mellomstore stater. Dersom verdenssamfunnet aksepterer at stormakter lager sine egne fredsorganer utenfor den etablerte internasjonale orden, svekkes hele grunnlaget for kollektiv sikkerhet. Da kan neste konflikt også bli «løst» av den sterkeste aktøren, ikke av retten, ikke av FN, ikke av de berørte folkene selv.
Vi trenger fredsarbeid. Mer enn noen gang. Men nettopp derfor må vi beskytte fredsbegrepet mot misbruk. Fred må ikke bli et slagord for dem som vil styre. Fred må ikke bli en scene for dem som vil hylles. Fred må ikke bli en politisk merkevare for ledere som selv har bidratt til frykt og splittelse.
Peace Board burde vært tatt ut av hendene på Trump. Ikke fordi fred ikke er nødvendig, men fordi fred er for viktig til å overlates til en krigshisser. Fred krever tillit. Fred krever ydmykhet. Fred krever respekt for ofrene. Og fred krever respekt for FN og folkeretten.
Når et fredsprosjekt mister sin moralske og folkerettslige troverdighet, blir det ikke fred. Da blir det en fasade. Og nettopp det er fadesen med Peace Board. Spørsmålet står igjen: Hvor ble det egentlig av Peace Board? Svaret er kanskje at det aldri var et virkelig fredsprosjekt, men et forsøk på å kle stormaktspolitikk i fredens språk.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.