Når det derfor hevdes at ytre høyre og høyreekstreme politikere ikke eksisterer i Norge, må jeg ærlig erkjenne at jeg tok feil. Det fremstår i økende grad som sannsynlig at Petter Frølich selv representerer en hardbarket ytre-høyre-nasjonalistisk posisjon. For noen var dette kanskje forutsigbart. For andre er det en ubehagelig, men nødvendig erkjennelse.
Biletskyjs første paramilitære gruppe på begynnelsen av 2000-tallet – en periode en annen herremann ved navn Jørn Sund-Henriksen selv har omtalt som starten på sitt Ukraina-engasjement – var den nynazistiske organisasjonen Patriots of Ukraine. Gruppen fremmet eksplisitt etnisk rensing, benyttet slagord knyttet til hvit-makt-ideologi og ble etter hvert svartelistet av flere vestlige stater som ekstremistisk, i enkelte sammenhenger også klassifisert som terrororganisasjon. Dette er veldokumentert i internasjonale medier.
Andriy Yevheniiovych Biletskyj begrenset seg ikke til én slik organisasjon. I 2008 var han også medgrunnlegger av en ny paramilitær struktur. Offentlig dokumenterte uttalelser tilskrevet han inkluderer blant annet et sitat fra 2010 der han omtaler Ukrainas rolle som å lede «verdens hvite raser i et siste korstog mot semittisk-ledede Untermenschen». Allerede i 2007 beskrev han sin ideologi som «ukrainsk rasemessig sosialnasjonalisme», og i en tale fra 2009 hevdet han at Ukrainas elite var underlagt jødisk innflytelse. Han ble omtalt som «den hvite lederen» og utga så sent som i 2013 boken Den hvite lederens ord.
Medier som BBC og The Moscow Times, samt en rekke akademikere og sosiologer, har på dette grunnlaget klassifisert Biletskyj som nynazist og hvit supremasist. Det ironiske er at Petter Frølich og hans politiske meningsfeller konsekvent har hevdet at slike ideologier er marginale og uten reell betydning. Når det samtidig viser seg at de samarbeider tett med – og omtaler som venner – sentrale representanter for nettopp disse miljøene, blir denne påstanden vanskelig å opprettholde.
Det hevdes ofte at Biletskyj har tatt avstand fra sin fortid. Det mer nærliggende er imidlertid at han har justert sin offentlige retorikk i takt med økt politisk betydning. Han har aldri tatt et prinsipielt oppgjør med sentrale deler av den ideologiske plattformen han bygget sin karriere på. Han er fortsatt en uttalt motstander av homofili og likekjønnet ekteskap, verdier Petter Frølich selv hevder å ta avstand fra.
Videre er Biletskyj grunnlegger av gate- og militsorganisasjonen National Druzhyna. I perioden 2017–2020 var disse gruppene gjentatte ganger involvert i voldelige angrep mot LHBT-arrangementer, Pride-parader, Roma-leirer og andre minoriteter. Internasjonale rapporter fra blant annet Amnesty International, Freedom House, Bellingcat og Reuters dokumenterer pogromlignende angrep, trakassering og vold, ofte uten effektiv inngripen fra politiets side. Det finnes også alvorlige anklager knyttet til målrettede drap innen LHBT-miljøer. Uten at dette kan direkte tilknyttes Biletskyj selv. I motsetning til Petter Frølich sine påstander i artikkel er disse hendelsene etterprøvbare.
Petter Frølich har altså fått seg venner – venner som leverer fortellinger til norsk presse, fortellinger som i stor grad blir videreformidlet uten kritisk etterprøving. Soldater i den 3. separate stormangrepsbrigaden, som Frølich åpent forteller at han støtter med droner, våpen og kjøretøy, er gjentatte ganger avbildet med symboler som Wolfsangel. Det fremstår som lite troverdig at Frølich, etter gjentatte besøk i Ukraina, ikke har vært kjent med dette.
Min egen ektefelle fikk nylig en midlertidig restriksjon fra Facebook etter å ha delt et ferskt bilde der nettopp denne brigaden utførte et ritual og bar Wolfsangel og andre nazistiske symboler. Ifølge META utgjorde dette «glorifisering av farlige organisasjoner og ideologier». Samtidig forventes det at Petter Frølich – som ofte viser til sin families motstandshistorie mot nazismen – ikke skal ha lagt merke til de samme markørene. Det er en selvmotsigelse som er vanskelig å forklare.
Et bredere utsnitt av flagget i bakgrunnen på disse bildene viser tydelig Wolfsangel-symbolet. Allerede 2. januar i år rapporterte både Jerusalem Post og Times of Israel at soldater fra denne brigaden, støttet av Petter Frølich og organisasjonen Fritt Ukraina, ble avbildet med Schutzstaffels doble SS-bolter og en Reichsadler-ørn i klassisk nazistisk stil på sitt utstyr. Dette er ikke perifere detaljer – dette er symboler med en entydig historisk og ideologisk betydning.
Og det er dette norske skattekroner nå bidrar til å finansiere. Det var for øvrig Ine Eriksen Søreide – Høyres potensielle nye partileder – som under en debatt med Glenn Diesen avfeide påstander om høyreekstreme nasjonalister og nazi-sympatisører i den ukrainske hæren som, og jeg siterer, «reinspikka tøv og russisk propaganda».
Sett i lys av de detaljene som nå foreligger, fremstår denne reaksjonen mindre som et spontant utbrudd og mer som en strategisk avvisning. Søreide må ha vært fullt klar over at Petter Frølich og organisasjonen Fritt Ukraina samarbeidet med Andrij Biletskyj – en aktør som i internasjonal offentlighet er kjent som en sentral ideologisk arkitekt bak Ukrainas høyreekstreme og ultranasjonalistiske bevegelse. Dette samarbeidet skjedde ikke i et politisk vakuum, men med Frølich som representant for partiet Høyre.
Når en så prinsipielt alvorlig problemstilling blir avfeid som propaganda, samtidig som det foreligger klare indikasjoner på samarbeid med ekstremistiske miljøer, reiser det et fundamentalt spørsmål: Om dette virkelig var «tøv», hvorfor var det da så presserende å avvise det – og hvorfor ser avvisningen i ettertid ut til å ha vært politisk nødvendig?
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.